Også Israel, Sverige, Frankrike, Finland og selvsagt Norge kan blandes seg i tetsjiktet.
Her er vår anmelders vurdering av de 26 finalelåtene i Eurovision-finalen, vurdert ut fra sceneopptredener tidligere denne uka:
«Under the Ladder» – Mélovin
Når et show starter med at Dracula vekkes til live, kan man kanskje snakke knallåpning. Men Mélovins stige leder verken til himmel eller helvete, mer til en limbotiværelse mellom «klassisk» popballade og «moderne» dansemusikk.
«Tu Canción» – Alfred & Amaia
En av mange duetter, her stråles det av indre glede, her struttes det av inderlig kjærlighet. Det blir nesten for intimt. Ikke bare nesten, forresten.
«Hvala, ne!» - Lea Sirk
Her er det fart og moro, inntil strømmen liksom går – et stunt som skapte usikkerhet på semifinalen torsdag. Men neppe når det gjentas lørdag kveld.
«When We’re Old» – Ieva Zasimauskaité
Finalens mest nedtonede ballade, og blant de fineste opptredenene. Men så finstemt at den er vanskelig å få øye på.
«Nobody But You» – Cesár Sampson
Mange følsomme menn med skjegg forsvant i semifinalene, men ikke Cesár. Denne soulballaden har noe med seg, og til og med finfint refreng.
«La Forza» – Elina Nechayeva
For ei kjole, for ei stemme. Veldig mye armbevegelse i denne låten. Skjønt låt. Det er mer et redskap for stemmen. Opera, liksom. Har aldri vunnet Eurovision før. Ikke ei låt fra Estland sunget på italiensk heller. De skal ha for forsøket.
«That’s How You Write A Song» – Alexander Rybak
Dere må ha meg unnskyldt, men det er provoserende med en låt som demonstrativt ikke handler om annet enn seg selv. Jeg har prøvd å lete etter metaforbruk, uten hell. Også Rybaks opptreden er over grensen til det irriterende. Men jeg har våknet midt på natta badet i svette, med riffet fra denne surrende i hjernen. Den erobrer hodet ditt, på samme måte som energien til Rybak erobrer tv-skjermen.
Norge har falt fra andre til åttendeplass på bettinglistene
«O Jardim» – Cláudia Pascoal
Denne minner om noe, men jeg kommer ikke på hva. Uansett, Cláudia Pascal leverer en finstemt fremføring, helt uten publikumsfrieri. Hun fyller scenen med indre innlevelse uten at låten har annen stigning enn en effektiv og flott harmonistemme som kommer inn. Veldig flott, og totalt uten vinnersjanser.
«Storm»- SuRie
I hovedkvarteret til BBC i London har de sikkert mange bekymringer. Men de har sørget for å unngå én, risikoen for å måtte bruke millioner av pund på å arrangere neste års Eurovision-finale.
«Nova deca» – Sanja Ilić & Balkanika
Veldig etnisk, veldig eterisk. Og veldig fint med voksne folk i finalen. Men Secret Garden-revival blir nok ikke før neste år.
«You Let Me Walk Alone» – Michael Shulte
En skikkelig godklump, han Michael Shulte. En standard klassisk poplåt, fremført med gutten i nabohuset-sjarm.
«Mall» – Eugent Bushpepa
For en gangs skyld i finalen. Beste notering er en femteplass. Spørs om de overgår den for en låt som mest er et verktøy for hardrockstemmen til Eugent Bishpep, som presser skikkelig på de høye tonene.
«Mercy» – Madame Monsieur
En gang i tiden var sensuelle franskspråklige låter naturlige høydepunkt og vinnerkandidater i konkurransen. Men hva er denne duetten annet enn en oppramsing av de franske ord og vendingene som flest kan. Ingen går på dette. Eller?
«Lie To Me» – Mikolas Josef
Ekstremt gymnastisk; både sceneopptreden og selve låten. Er dette finalens mest irriterende, og mest utmattende? Ex gatemusikant, ville gått store omveier, om han hadde vært i mitt nabolag.
«Higher Ground» – Rasmussen
Dette er en sang om vikingen med myke verdier Magnus Erlandsson, som visstnok skal være representert på Nidarosdomens vestfront. Litt forvirrende da at Rasmussen minner mye om Kristoffer Hivju, som årlig er inne i Nidarosdomen for å fremstille den ikke så myke vikingen Olav den hellige. Dette var mye trivia om en ganske så treig låt.
«We Got Love» Jessica Mauboy
Standard poplåt fremfor av en vokalist som plasserer seg selv temmelig nøyaktig midt imellom Tina Turner og Céline Dion.
«Monsters» – Saara Aalto
Pyro, dans og energi. Fiks Grand Prix-låt.
«Bones» – Equinox
Gode stemmer, fire menn, en dame og dramatisk dynamikk. Til tross for at navnet gir assosiasjoner til et norsk hardrockband og et statlig oljeselskap, er dette melodiøst, engasjert, og veldig, veldig økologisk. Ville ikke bekymret meg om jeg aldri fikk høre denne igjen, men blant finalens fineste.
«My Lucky Day» – DoReDoS
Høyoktan balkanpop, du er utmattet halvveis. Men vanskelig å mislike; dyktig, sommerlig, muntert og selvironisk fremført som dette er.
«Dance You Off» – Benjamin Ingrosso
Hyperlettpåtå popfunk, servert med sofistikert finesse. Typisk svensk kvalitetsprodukt. Noen vil elske det, ytterst få vil mislike det. Bortsett fra grinebitere som undertegnende. For låten står jo bare der og trår, den skal ingen steder.
«Viszlát nyar» – AWS
Presentasjonsvideoen var irriterende nok for oss som ikke synes Eurovision-varianter over blackmetal er lykken på jord. På scenen i semifinalen viste gjengen seg som tekniske halvamatører, og det gjorde ikke saken bedre.
«Toy» – Netta Barzilai
Teatralsk er bare fornavnet, dette forsvinner ikke i mengden. Veldig energisk, og innfallsrikt inntil det hesblesende. Herlig med vokalist som neppe har mange leppeoperasjoner bak seg, men finnes det en låt oppi dette virvaret?
«Outlaw in ‘Em» – Waylon
Harry er bare fornavnet, eller rettere sagt: fornavnet er Waylon, etter forbildet Mr Jennings. Countrybasis med solid rockenergi. Dette er pubunderholdning på profesjonelt nivå. Morsomt, må jeg medgi. I hvert fall forfriskende annerledes.
«Together» – Ryan O’Shaughnessy
Hyggelig, innstendig, fengende. Første gang den gamle Grand Prix-storheten Irland er i finalen siden 2013. De har ikke vunnet på over 20 år. Det kan skje i år.
«Fuego» – Eleni Foureira
Kypros har aldri vunnet, men i år er det deres tur. Har alt som skal til, glamour, dans, pene damer med dramatiske leppeoperasjoner, en låt du, nesten, har hørt tusen ganger før. Er det Rihanna, er det Beyoncé, og ville refrenget vært verdig Stargate? Du hater det, det er så utspekulert, og så synger du med halvveis ut i låten.
«Non Mi Avete Fatto Niente» – Ermal Meta & Fabrizio Moro
Italia har så mye annet, ingen grunn for dem å deppe over at de ikke har gode poptradisjoner. Og så de har en Eurovision-låt som handler om hvor fælt det er med terror i verden, og det er da alltids noe.