Tirsdag kveld fikk «Solo: A Star Wars Story» premiere i Cannes, ei drøy uke før den norske kinopremieren. Dette er den andre frittstående Star Wars-filmen etter at Disney kjøpte rettighetene til universet. Den første, «Rouge One: A Star Wars Story» (2016) utspilte seg omtrent samtidig, litt på siden av den originale «Star Wars» fra 1977. Denne foregår litt før, og er historien om Harrison Fords rollefigur Han Solo, før eventyret i 77-filmen.

Alden Ehrenreich ser helt riktig ut i hovedrollen, i en film som lykkes godt i å få ham til å se ut som en ung Harrison Ford, omgitt av framtidsteknologi omtrent slik den så ut midt på 70-tallet. Detaljer som knapper og dingser med et slags retro framtidsuttrykk, vil sannsynligvis glede fansen mer enn den moderne, strømlinjeformede retningen franchisen har tatt i innhold.

Før starten; Emilia Clarke som Qi'ra og Alden Ehrenreich som en ung Han Solo i den andre «frittstående» Star Wars-filmen som vår kinopremiere 23.mai.

Det er et tegn i tiden at skuespillere fra tv-serier som «Westworld» og «Game of Thrones» dukker opp i «Star Wars». Størst rolle av dem har Emily Clarke som nok har vel så bra drag på drager i tv-serie som rollen som den store kjærligheten til Han Solo. Et av filmens herlige øyeblikk er scenen hvor Solo får sitt etternavn.

Les også om Lars von Triers nye filmsjokk i Cannes

Egentlig skulle filmen regisseres av herlig tøysete Phil Lord og Christopher Miller, duoen bak «Legofilmen» (2014). Etter kunstneriske uenigheter med Lucasfilm hoppet de av filmen i fjor. Erstatter Ron Howard er en av de trauste, solide veteranene i Hollywood, sist sett i verdensrommet med «Apollo 13» (1995). Filmen bærer preg av at regissørens oppgave har vært mer å sikre håndverket enn å fornye «Star Wars», slik Lord og Miller ganske sikkert ville prøvd mer på.

Romeventyr: Chewbacca(Joonas Suotamo) og Han Solo(Alden Ehrenreich) i «Star Wars»-eventyr lagt til før den første filmen i serien.

Filmens beste og mest mytologisk, eventyrlige scene, er når Solo møter lodne Chewbacca for første gang, og de omsider bestemmer seg for å bli venner i stedet for å drepe hverandre. Slike øyeblikk, som filmen har for få av til å være så lang(2 t og 15 min), gir forhistorien tilløp til hjerte og sjel, i en historie som ellers raser raskt og strømlinjeformet fram, med ujevn dialog.

Den første «Star Wars»-filmen fra 1977 fortoner seg som en langsom saktefilm, sammenlignet med det massive og fartsfylte eventyret med sidespor som drønner fram her. En av filmens store og irriterende svakheter er filmmusikken til John Powell og den larmende bruken av den. Siden det kanskje mest geniale ved «Star Wars» er originalmusikken til John Williams, blir det nærmest noe støyende med overdreven bruk av mer middelmådig musikk.

Gode skuespillere som Woody Harrelson og Paul Bettany får ikke helt vist hva de vanligvis er gode for. Bettany prøver seg på britisk skurk i Jeremy Irons-klassen, men lykkes bare delvis, selv om hans britiske aksent sikkert er superskurkaktig nok for amerikanere.

Han Solo framstår som en «space cowboy» i en film som tidvis leker litt med westernfilm, men mest av alt framstår som en typisk franchisefilm, mer på solid enn spesielt godt, lettere å like, eventuelt mislike, enn å elske. Den er verken dårlig, veldig god eller på noen måte essensiell. En svak firer.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også: «Slik vurderer vi de syv første «Star Wars»-filmene»