Lars von Trier så ikke helt god ut da han entret festivalpalasset i Cannes for gallapremieren på «The House That Jack Built» sent tirsdag kveld. Han ble møtt med flere minutter stående applaus av et publikum i kjole og hvitt, som en slags hjemvendt sønn. For syv år siden måtte han forlate festivalen i skam, som uønsket i Cannes, for å ha trukket fram nazismens gode sider på pressekonferansen for «Melancholia», etterfulgt av ordene: «jeg er en nazist».
Det som før filmen så ut som et grandiost comeback, fortonet seg etter to og en halv time som en ny Lars von Trier-skandale. Denne gang på grunn av filmen, som mest av alt framstår som kunstnerisk selvskading på elitenivå. At ganske mange forlot gallapremieren underveis i protest og avsky er ikke noe nytt med en von Trier-film. Å vekke sterke følelser er noe av hans begavelse og spesialitet. Det er måten han gjør det på og innholdet i «The House That Jack Built» som gjør det til hans kaldeste og en av hans svakere filmer.
Matt Dillon spiller Jack, en ingeniør som egentlig ville bli arkitekt, i USA på 70-tallet. I samtale med en slags dødsengel kalt Verge, spilt av Bruno Ganz, ruller Jack opp episoder fra sin karriere som seriemorder. Han argumenterer for drap som en slags kunst. Scener fra seriemorderens groteske gjerninger er blandet med mer filosofiske samtaler om kunsten, livet og døden. Det gjør filmen til en underlig blanding av brutal tortur-skrekk-thriller og et slags essay om ondskapens psykologi.
Visuelt er det som vanlig mye å hente hos von Trier. Første del av filmen er holdt i kul 70-tallsstil, med besk humor og lekkert lydspor, toppet av David Bowies «Fame». Latteren stivner og stilner etter som seriemorderen og filmen fråtser i hans makabre «kunst». En film som med et skjevt smil skildrer en morder som skjærer brystene av kvinner og skyter små barn for etterpå å stoppe dem ut, får mye å svare for.
Det kan kanskje kalles modig av Lars von Trier å lage en film som stiller ham så lagelig til for hogg. «Hvorfor får menn alltid skylda?» spør morderen i en film egnet til å gi mer kraft til beskyldningene om kvinneforakt hos von Trier. I de mer essayistiske partiene mellom drapene møter vi Glenn Gould, Hitler og Holocaust omgitt av mer poetiske barndomsminner, og glimt fra bedre Trier-filmer som «Antichrist» og «Melancholia».
«The House That Jack Built» prøver utspekulert hardt å være frastøtende, samtidig som den spiller på fascinasjon for det makabre. Det vil sannsynligvis kunne gi den et slags kultpotensial, selv om filmen går seg bort i døds- og menneskeforakt. Epilogen, som bokstavelig talt er en nedstigning mot helvete, er filmens sterkeste og mest originale del. Der lener von Trier seg mot Vergil, Dante, Hieronimus Bosch og den europeiske kulturarven i møte med undergangen. Slutten klarer likevel ikke å rettferdiggjøre overdosen med grotesk, hul seriemorderhyllest som er filmens tyngdepunkt.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG