Det går også fort inflasjon i uttrykket kompromissløs i omtalene av Susanne Sundfør. Men i sitt «Music for People in Trouble»-prosjekt overgår hun seg selv i så måte – både på plate og konsert. Musikken gir ikke ved dørene i utgangspunktet, hun gjør det heller ikke enklere for seg selv tirsdag kveld, den første av to konserter.

Musikken i seg selv har en dynamikk som krever «absolut tystnad» og total innlevelse, også fra publikum. Det kreves at du kommer deg inn i Sundførs boble og evner å bli der. Konserten er lagt opp like mye som en forestilling som en tradisjonell konsert. Det visuelle tyngdepunktet ligger ikke hos musikerne, men på gigantiske bilder, figurer og animasjoner, projisert mot en gjennomsiktig duk som dekker hele scenen fra gulv til tak – foran musikerne.

Bildeduken skaper i seg selv en viss distanse mellom scene og sal, Sundfør og bandet er alle iført munkekutter med hetter. Et kamera ved Sundførs piano, der hun sitter med ryggen til publikum, viser ansiktet hennes stort på duken, og denne representasjonen er det eneste vi ser av det i løpet av konserten. Så det ligger, bokstavelig talt, et slør av mystikk over og foran det hele. Antagelig en bevisst maskering, ment for å ta blikket bort fra artisten og lede det mot sangene og innholdet.

For Sundfør har her kunstmusikerens tilnærming, noe som kolliderer med vår iboende forventning om den imøtekommende popartisten som smisker etter vår oppmerksomhet og godvilje. Det kolliderer også med inntrykket fra Sundførs forrige turné, da hun var dansende utadvendt i kjølvannet av popfrieriet «Ten Love Songs». «Music for People in Trouble» derimot, er i utgangspunktet på grensen for hva som kan kalles popmusikk, et inntrykk som forsterkes i sceneversjonen. Det er tøff kost for noen i salen – både for en i overkant forfrisket gjeng som helt fortjent blir kastet ut, og sikkert også enkelte som undret seg i høfligere stillhet.

I likhet med konserten hun holdt samme sted i september, spiller hun gjennom sitt siste album, fra a til å, verken mer eller mindre. Men ikke før Gard Nilssen’s Acoustic Unity (Nilssen på trommer, André Roligheten på sax og Petter Eldh på kontrabass) har levert en halvtime med jagende og intens triojazz med 60-tallssmak – før de tok plass i bandet bak Sundfør. Der fikk de følge av duoen Bow to Each Other (Gunnhild Kristoffersen på synth/vokal og Megan Kovacs på piano/vokal) samt Johan Lindstrøm (pedal steel).

Samtidig er det så skyhøyt nivå på alt som leveres, så mye å bli aldeles fjetret av. Vokalprestasjonen (Sundførs utvikling som sanger er undervurdert). James Swindells' svimlende vakre og effektive scenedesign. Det eminente bandet. Låtenes iboende kraft til å huke tak i deg. Sundførs totale dedikasjon og tilstedeværelse. Alt dette hever Sundfør høyt over de mest åpenbare innvendingene man kan rette mot andre konserter og artister. Begrepet «perfeksjon» er altfor lett å strø om seg med, men her er det nærliggende.

Om du kjenner låtmaterialet er det kun små endringer å spore. «Reincarnation» løftes et hakk (Lindstrøms pedal steel!), mens jeg synes formidable «The Sound of War» ikke får ut hele sitt potensial akkurat her. Kanskje hadde det gjort seg om bandet hadde fått enda mer å spille på, fått ta enda mer plass. Men så er nettopp tilbakeholdenheten og selvdisiplinen noe av det mest imponerende med disse sangene. Det er avansert, men låtene har også en tydelig jording. Smakene av jazz, støy og sakral kirkemusikk balanseres mot elementer fra country og rustikk, britisk folkemusikk. Plata – og konserten – er på mange vis like mye en reise tilbake til Sundførs utgangspunkt med med klassisk pianopop, som den er enda et hakk opp på ambisjonsstigen. Låtene og arrangementenes virkelige triumf ligger i at de samler alle hennes styrker og delprosjekt, forener «høy» og «lav».

Sundfør har tidligere vært en artist som ikke har spart på virkemidlene, noe som i glimt kan ha hatt en viss utmattende effekt på meg. Men her overselges ikke sangene, de etterlater heller en higen blant publikum etter enda mer fargelegging og forløsning. Desto mer effektivt er det da når remmer og tøy virkelig ryker, som på klimakset på «Undercover» og ikke minst den altoppslukende, monumentale finalen med «Mountaineers». Det er så bra gjort at det nesten ikke er til å tro.

Samtidig blir jeg oftere sittende med åpen munn, mektig imponert, enn jeg får gåsehud og klump i halsen – selv om alle forutsetninger for å bli dypt personlig berørt er til stede. Er det den krevende kommunikasjonen? Er det den strenge kontrollen? Ærefrykten du nærmest bli avkrevd? Etter å ha sovet på det og grublet i noen timer, klarer jeg fortsatt ikke helt å sette fingeren på hvorfor.

Konserten innledes og avsluttes med den innspilte monologen fra tittelsporet. Der livene våre kan oppfattes som en formbar klump med leire, men like gjerne anses som noe som bare skjer – filtrert gjennom oss. Passende nok, på en konsertopplevelse som hodet kan velge å kna, forme og jobbe med en god stund framover – men som vi også kan velge å bare ha opplevd, uten helt å kunne gripe det.

Anmeldt av VEGARD ENLID