Selfiestangen er blitt det nye sverdet, mens vi hevder vår rett på vei til den neste orgien, for å finne nye strategier på å holde livet på tilstrekkelig avstand.

«Lyset skal skinne på meg og mine ønsker» er nobelprisvinner Elfriede Jelineks siste teaterstykke. Det hadde urpremiere i januar 2017. Norgespremieren ble unnagjort på Trøndelag Teater lørdag, i Ole Johan Skjelbreds gjenkjennelig frodige regi og i like frodig gjendikting av Elisabeth Beanca Halvorsen. Visstnok er nesten halvparten av teksten strøket. Men det er ordrikt nok som det er, utmattende nok også.

Ensemblet på fem fremfører en nærmest endeløs strøm av ordrike monologer, gjerne understøttet av nøye synkronisert koreografi. Vi er alle individer, men vi går alle i takt,

Det moderne forbrukersamfunn er hovedfokuset for Jelineks skyts, og hennes meninger blir ikke pakket inn i finurlige antydninger. Vi får det hele rett i fleisen, og det kan synes som om det er åpne dører som sparkes inn. Publikum som frekventerer Studioscenen på Trøndelag Teater har vel tenkt noen tanker om moteindustrien og bruk- og kast-samfunnet før.

Så er det vel nettopp det. At vi vet alt, men likevel er fanget i garnet. At det er en ambivalens der, at vi alle – iberegnet Jelinek selv - har utviklet personlige strategier for å holde livets grunnleggende spørsmål på avstand.

Det ligger mer i tematikken enn motehysteri og generell bruk- og kastmentalitet. Det settes i politisk sammenheng med overordnede internasjonale økonomiske styringsmodeller og harselas med vårt forhold til båtflyktninger og andre irriterende påminnelser om at verden er mer enn vestens overflod, og i dypere filosofisk sammenheng med at vi lever i så stor avstand fra det naturlige og opprinnelige at vår dager kan oppleves som en dekadent endetid. Stykkets skulpturelt storslåtte naturlige sluttscene (som irriterende nok blir etterfulgt av en stillfaren monolog) var det mest visuelt slående bidraget til å understreke endetidstematikken i «Lyset skal skinne på meg og mine ønsker».

Det underliggende dype alvoret får sin motvekt i alt fabulerende tullball som også preger stykket. Her er gresk mytologi og politisk slagkraft sauset sammen med acappellaversjon av Dios «Holy Diver» og høystemt talentløs crooner-country i ekkoet av «Are You Lonesome Tonight». Hera hygger seg på handletur mens Zevs er opptatt av å styre verden, Jeanne d'Arc leder sine tropper til kamp for sitt, noen prøver å karde brukbart ull av armhulehår, fangstmenn skyter med pil og bue og det regner konfekt fra oven. Den grimme ælling blir til en staselig svane som grilles på bålet. Det er som å være på en Lisa Lie-forestilling, men dette er vel snarere originalen?

I starten spiller de fem dyktige skuespillerne med skjulte ansikter og identiske kvinnelig kostymer. I andre del av forestillingen er de mer glamorøst kledd, mens forestillingen blir avsluttet i historiske drakter – fra den gang kvinner var kvinner og menn var fangstmenn og krigere. Scenografien er latexstram, bortsett fra et gigantisk kosedyr /hoppeslott. Det er mye hopp og sprett her, men altså enda mer tekst.

Teksten er spekket med finurlig språklig lek, ikke minst snertne onelinere som dels er treffsikre, dels enerverende kvasifilosofi. Vi har ikke noen valg, vi har bare et utvalg, tomheten er den nye overfloden, slike ting. Det er så mye tekst at skuespillerne kanskje er dømt til å glemme noe hver kveld. Derfor er suffløren mer aktiv enn vanlig, og vi blir ikke klok på hva som virkelig er glemt tekst og hva som er en del av meta-elementet i forestillingen.

Det er mye vi ikke blir helt klok på. Så kan det sies at vi har fått vår dose oppsetninger på Trøndelag Teater de siste årene der skuespillerne starter på en naken scene, som gradvis fylles av skrot og rask og ender som en en søppelhaug. Vi har fått vår dose stykker uten konkret handling eller konkrete rolleskikkelser, og der det androgyne rår. Det som startet som overraskende effekter er nesten i ferd med å bli nok en søvndyssende konvensjon. Da må det være godt det som presteres, og det er det her. I hvert fall i deler av forestillinger. Ikke samtlige av de 120 minuttene raser av gårde. Det hender vi vrir oss mer enn en smule i stolen.

Lekent og alvorlig teater: Kenneth Homstad (foran) utgjør sammen med Stine Fevik, Janne Kokkin, Vetle Bergan og Isak Holmen Sørensen ensemblet i Elfriede Jelineks harde oppgjør med det moderne forbrukersamfunnet. Foto: Johannes L. F. Sunde