- Tidenes versjon, Gunnar! Tidenes, roper Åge Aleksandersen til sin trofaste gitarist Gunnar Pedersen.

Det er onsdag kveld, i Olavshallens Lille sal er det svalt og mørkt. Samtidig holder Arve Tellefsen konsert i hovedsalen over hodene våre, og Rosenborg sliter seg til seier over Odd i cupen. Ute er det sommervarmt, men inne spiller Gunnar Pedersen gåsehud på samtlige med sin versjon av den svenske salmen «Barnatro».

- Kæm sku tru det, sure gamle kaill'n, flirer trommis Steinar Krogstad, mens Pedersen selv tar «rosen» med sedvanlig fatning.

Tre dagers intensiv øving før årets sommerturné nærmer seg slutten, og stemningen blir løsere og løsere jo nærmere siste låt Åge og Sambandet kommer. «Fire pils og en pizza» kjøres gjennom helt til slutt, i en enda mer ellevill versjon enn vanlig, men ikke før Skjalg Raaen blir utsatt for lett mobbing for sin rosa Telecaster-gitar.

- Det er lave skuldre her nå?

- Jo, i dag, så, selv om det begynner å gå litt på stumpene sånn stemmemessig, sier Åge etter at støvet har lagt seg.

- Du skulle vært her på mandag, da var vi et skrangleorkester. Det handler om å møtes og finne hverandre igjen, både musikalsk og sosialt, mener han.

Ville ha ønskelåter

16. mai la Åge ut en komplett liste på Facebook over alle sangene han har laget, og ba fansen komme med sine personlige ønsker for turneen. Responsen var formidabel, med mange hundre forslag. Resultatet er at bandet nå har øvd inn låter nok til å holde i tre timer og 20 minutter.

- Så lenge får vi neppe mulighet til å spille noe sted, men vi har i alle fall mange låter innabords, sier Åge. Tanken er å ha med én spesiell ønskelåt på hvert stoppested på turneen.

- Folk har delt sterke historier. Fra vugge til grav, kan du si. De mest personlige av dem har kommet via private meldinger, og innholdet i historiene blir mellom dem og meg, sier han hemmelighetsfullt. Mange av ønskene kom overraskende på ham.

- Du har jo «Barnatro», som jeg har spilt mye på duokonsert med Gunnar, men lite med Sambandet. «Kom bli med mæ no i natt» fra «Dains med mæ» var veldig populær. Så var det mange som ønsket seg «Laika», en låt vi aldri har spilt live før, forteller han. Litt mer sjeldne livelåter som «Mitt land, mitt land», «14 Pages», «Linedans», «Berre liv», «Flyg avsted» og «Ramp» er også øvd inn og kan tas fram når anledningen krever det.

-Jeg åpna lista over låter jeg har laget, mest for min egen del, og tenkte bare «herre gud, mann». Summen i løpet av snart 50 år blir enorm. Mange av dem er aldri tenkt framført på en scene, mens andre igjen er tenkt kun for scenen, forklarer Åge.

Hyllest til Berry og Dylan

For å få litt ekstra vind i seilene ut på turneen, slipper Åge og Sambandet fredag en splitter ny låt, «Gå, gå, gå». Den er en hyllest til Charles Edward Anderson Berry og Robert Allen Zimmerman – eller som de fleste kjenner dem som: Chuck Berry og Bob Dylan, Åges to største musikalske helter. Inspirasjonen fra de to er velkjent, men det er første gang han lager en sang om dem. Låten er en fleskete rocker med soul- og sørstatssmak, og gjorde ifølge opphavsmannen stor lykke da den ble spilt live i fjor.

- Da musikken deres traff meg, først med Chuck Berrys «Sweet Little Sixteen» da jeg var 13, skjønte jeg at alt var mulig. Det er kanskje vanskelig å forstå i dag, men det var så grensesprengende, så annerledes. Det var noen snåle veivisere, en afroamerikaner og den underlige Dylan. Det de laget sto i sterk kontrast til konkrete Namsos, der var det ingen som snakket om at svaret fløy i vinden, for å si det sånn. Men musikken hadde en kraft som satte djupe spor i meg og det er på grunn av dem jeg sitter her i dag.

Prinsesser på erten

Sommeren er høysesong for Sambandet, og årets sommerturné tar dem til 30 steder i Norge – blant dem Trondheim (11.08) og Verdal (25.08). Men først ut er to konserter i Tromsø 8. og 9. juni. I mars offentliggjorde Åge at han kom til å trappe ned på turnévirksomheten fra og med 2019, fordi han ville ha mer tid og krefter til å skrive sanger og jobbe i studio.

- Jeg føler meg overhodet ikke gammel når jeg står på scenen, men jeg kjenner det når jeg kommer hjem. Det tar mer tid både å bygge seg opp før turneer og komme seg etterpå, mener Åge. At han fortsatt orker å turnere såpass mye, tilskriver han et veltrimmet turnéapparat med dyktige folk i alle ledd.

- Det er mer system i sakene nå enn før i tida! Det eneste jeg trenger å gjøre er å sette opp repertoaret og spille. Det er jo flere utgaver av «prinsessen på erten her», ler Åge og peker mot bandet som pakker ned utstyret for siste gang før alvoret starter.

Menneskene, ikke konsertene

Men glede seg til turneene gjør han fortsatt. Ikke først og fremst på grunn av selve konsertene, men fordi han igjen får mulighet til å oppleve Norge på tvers og på langs.

- Jeg liker å turnere mye fordi jeg får komme til steder jeg har vært før og møte mennesker jeg er blitt kjent med opp gjennom årene. Turnéhistorien min er først og fremst befolket med mennesker, ikke sanger og konserter. Musikken er bare billetten inn til alt det andre jeg har fått oppleve, sier han.

- Det ligger så mye lærdom i å reise rundt i dette fantastiske landet. Jeg prøver alltid å lese meg opp på lokalavisene dit jeg skal, selv om det blir vanskeligere og vanskeligere med disse pluss-greiene. Du lærer mye om hvordan det er å bo og leve i Norge. Bare det å få lov til å se likhetene og forskjellene på nært hold, sjekke ståa, er en god grunn til å dra på turné, forklarer Åge.

Han sier at han vet hvor han kommer fra, hvor heldig han har vært. Når han kommer til et spillested, går han seg ofte en tur for å se på de mer kummerlige stedene han spilte tidlig i karrieren. Som i Tromsø, for eksempel, der Prudence holdt konsert på en campingplass for 10–15 stykker og sov i campinghytter etterpå – etter å ha betalt reise og opphold selv.

Sluttet med tullet

- Jeg er klar over at det som har skjedd meg ikke er noen selvfølge. For 18 år siden hadde jeg egentlig gitt opp bandgreia og slått meg til ro med å turnere solo. Men det var før Terje Tranaas tok meg til side og ba meg slutte å tulle, han mente det var på tide å spille låtene slik de skulle spilles. Alle i Sambandet vet at vi sitter på den grønne gren, og alle vet hvordan artistlivet KAN være på sitt mest slitsomme. Vi er takknemlige for at vi får lov til å spille sammen og være kompiser, og at folk vil høre på oss. Nei, det er en okei jobb, dette her. Det er dette jeg kan, og det er ingen utvei.

Lyset er slått på, det meste av utstyret pakket ned. Sommerkvelden utenfor lokker, og det prates løst om å gjøre alvor av fristelsene i «Fire pils og en pizza». Men det virker som de fleste slår fra seg tanken.

- Da ses vi på Værnes, folkens!

Ut på veien igjen, fortsatt med «forsterkeran og gitaran» (S-posen med sko er trolig noe oppgradert), for å sjekke rikets tilstand.

Avslappet stemning under øving med Sambandet onsdag kveld. - Du skulle vært her mandag, da var vi et skrangleorkester, sier Åge. Foto: VEGARD ENLID
- Jeg føler meg overhodet ikke gammel når jeg står på scenen, men jeg kjenner det når jeg kommer hjem. Det tar mer tid både å bygge seg opp før turneer og komme seg etterpå, mener Åge. Foto: VEGARD ENLID