De to temaene veksler uten å oppleves gjensidig befruktende, men analyseres hver for seg med en grundighet som er både krevende og gripende.

«Erindringer om kjærlighet», som Thorup fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2017, kan leses som et manifest for hennes 50-årige sosialt engasjerte forfatterskap. Hennes evne til å integrere det feministiske perspektivet i samfunnskritikken er unik også i denne romanen. Kvinnene blir både offer for samfunnsutviklingen og implisitte bærere av kritikken av den. De menn som er til stede i romanen er enten anonyme eller hjelpeløse. Det gir en noe unyansert persontegning. De ulike aspektene av morskjærlighet og medmenneskelighet blir imidlertid stadig mer nyanserte etter hvert som handlingen utvikles.

Romanen spenner fra 70-tallet og fram til i dag. Hovedpersonen Tara strever med sitt eget selvbilde og å finne ut hva hun vil i livet, både når det gjelder jobb, samliv og det å være mor. Hun lever i psykisk ubalanse, tidvis både uten jobb og bosted, men hennes iboende medmenneskelighet gjør at hun stadig hjelper andre av samfunnets utsatte: hjemløse, flyktninger og tiggere. Refleksen til nestekjærlighet bidrar til at hun selv får enda større problemer og til slutt selv havner blant de hjemløse. Taras skjebne og handlinger blir i romanen et korrektiv til og konsekvens av en utvikling mot et kaldt og konformt samfunn.

Morskjærligheten er det andre aspektet av den kjærligheten som erindres. Til tross for at hun elsker sin datter Siri, makter ikke Tara morsrollen og mister i lange perioder kontakten med henne. Men det kompliserte mor-datter-forholdet introduseres først mellom Tara og hennes mor og avsluttes med at Siri blir mor. Tre generasjoners mor-datter-forhold gir problemstillingen et ekstra perspektiv.

Romanens mange detaljer blir innimellom vel terpende, men bidrar til det innstendige i budskapet. Den er hjerteskjærende i sin analyse av forholdet mor-datter, dyp og klok i sin refleksjon om samfunnsutviklingen i andre halvdel av det 20. århundre.

En slags forsoning mellom mor og datter mot slutten av romanen, og Siris holdning til det å bli mor, blir en form for antiklimaks. Kanskje et slags håp i en ellers svart desillusjon?

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN