Vi befinner oss i året 1970 og følger den 25 år gamle Ingrid fra Trondheim på et tog som bukter seg gjennom et sydfransk landskap.

Hun vet hun skal til Grasse i Provence, uten at hun har vært der før. Vi skjønner at reisen er viktig, men også en slags flukt fra et liv hun ikke får til å fungere. Planen for hva hun skal gjøre når hun kommer fram er uklar. Med seg i kofferten har hun et parfymeorgel som er en kasse med mange ulike parfymeessenser. Den er en arv fra faren som hun mistet så alt for tidlig.

Selv om vi får klare pek om hvilket år det er, mangler det en tydelig tidskoloritt. I parfymebyen Grasse står tiden stille og gjør fortellingen tidløs. Det er mest rundt produksjonen og framstillingen av parfyme vi overrisles med detaljer. Som kjemiker slipper Ingrid til på laboratoriet hos det mystiske parfymegeniet Sonja Remy. Her innvies hun i duftens mysterier og dette deles rundhåndet med leseren. Lange partier om innhøsting, hvor mange kilo blomst som skal til for å utvinne en liter parfymeolje, og roten av Iris lukter slett ikke det man skulle tro! Sidene brytes innimellom opp av dialoger uten at tema skifter, noe som resulterer i en og annen oppstyltet replikk.

Margit Walsø er ikke helt ny som forfatter, dette er hennes tredje roman, men hun har allikevel en friskhet over seg. Drivkraften er et ønske om å fortelle, teksten opplever jeg som likefram og uten stor litterær streben. Ingen skrivekursaktige metaforer og betraktninger får plass her. Forfatteren tillater seg en dvelende omstendelighet vi ikke finner særlig ofte i nye bøker. Håndverksmessig er det litt klossete, og på samme tid ganske sjarmerende.

Først og fremst er «Parfymeorgelet» en hyggelig bok. Så hyggelig og så kort at jeg ikke får tid til å ergre meg over det som ikke henger på greip. For eksempel at Ingrid ikke har vært i Frankriket før, men snakker språket så godt at hun kommuniserer greit med lokalbefolkningen fra første dag. Det må vi bare skrive på kontoen for magisk realisme.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ