Mange mener en av de største forbigåelsene under siste Spellemannpris, var at Blood Command ikke vant for sin «Cult Drugs». Enda verre – de var ikke engang nominert.
- På tide at det har kommet en slik festival hit
Det er til å forstå, for det finnes ikke veldig mange mer interessante rockeband i Norge akkurat nå. Selv kaller de musikken sin for «death pop», og det er ikke så dumt beskrevet. En ellevill og grenseløs blanding av punk, hardcore, metal, synthpop og mye annet rart. Råskap og melodiøsitet i skjønn forening, overraskelser bak hver sving og kreative detaljer å glise av.
Bandets opprinnelige vokalist Silje Tombre takket for seg etter debuten, og det skulle mye til for å erstatte en såpass markant og original vokalist. Men Karina Ljone, som kom med før fjorårsalbumet «Cult Drugs» har vist seg å være en verdig erstatter og enda litt til – samme eksplosive energi men samtidig med enda mer å fare med i de melodiøse pop-partiene. At hun, så vidt jeg kan se, er den eneste kvinnen som står på scenen i løpet av hele helga, er for dumt – selv på en testosterontung festival som Trondheim Rocks.
Da hjelper det selvsagt at hun synger for tre, allerede på den fantastiske åpningslåten «Ctrl+Art+Delete» viser hun spennet mellom aggressiv bjeffing, skriking og melodiøs sang, og låten er en glitrende introduksjon til bandets univers.
Men hun og bandet får en del utenomsportslige ting å jobbe med. Allerede på andre låt streiker Ljones mikrofon, og det tar mange låter og mange mikrofonbytter til før hun endelig kan konsentrere seg om jobben sin. Om det er disse problemene eller rett og slett varmen og solsteika som tærer på kondisen, er ikke godt å si – men konsertens midtparti mangler litt energi og fokus. Naturlig nok går også mye av de fiffige detaljene, mye av årsaken til at Blood Command så besnærende og originale på plate, tapt i et råere live-lydbilde. Det sklir rett og slett litt ut midtveis, og bandet er i ferd med å miste framdriften de startet konserten med.
Men så makter de å snu det til gagns mot slutten. Gnisten er tilbake, bandet skjerper greiene og kommer seg til de grader på offensiven igjen. Aller best i dag er de når de legger seg nærmest hardcore-uttrykket, da er det pur, berusende energi som kommer i form av støt fra scenen.
Det er ikke perfekt, synd med mikrofonen(e), men det er annerledes og friskt. Et kledelig innslag av obsternasig, ung frekkasrock har vi bare godt av, i ei helg som ellers er full av veteraner.
Anmeldt av VEGARD ENLID