Danske Volbeat er Nordens klart største metalband, og etter antall t-skjorter å dømme, i alle fall den mest imøtesette konserten på første kveld av Trondheim Rocks.
Kontrasten kunne ikke vært stort større fra Honningbarnas lurvete, men barnlig livsglade og tøylesløse energiutblåsning rett før – til Volbeats uhyre kontrollerte stadionmetal.
Volbeat er definitivt ikke et band for dem som liker sin hardrock kompromissløs og beintøff med rufsete kanter. Jeg har hørt dem blitt kalt både «metalens D.D.E.» og «easy listening» – og de har da også den publikumsvennlige kombinasjonen mellom det litt harry og det ekstremt effektive.
Vanebo storfornøyd etter første dag
Festivalens eneste kvinne synger for tre
Bandet spiller på kontrasten mellom groovy riff – som på sitt hardeste tenderer mot trash, på sitt mykeste mot klassisk poprock – og melodier så lettfattelige, poppa og catchy at de sitter i hodet etter første refreng. Og sånt kan da fungere det, i alle fall live, om en pakker bort sin indre snobb.
For Michael Poulsen kan å skrive tydelige, effektive melodier og han kan i høyeste grad å synge. Det er riktignok i overkant mange James Hetfield-fraseringer (de stjeler en og annen riff-idé fra Metallica også), og han skrider til verket med langt mer svulmende patos enn sin amerikanske kollega. Her er det ingen growling, det synges rent, pent og mektig.
Har brukt den siste uka på å lære seg alle sangene
Det går på engelsk og dansk mellom sangene, i litt halvhjertede sjarmoffensiver. Der Poulsen går rundt med et konstant koseglis, ser gitarist Rob Caggiano (ex Anthrax) mest ut som han kjeder seg – bortsett fra de litt for få gangene han får meisle ut et klassisk trash-riff. Følelsen av rutine blir litt for påtrengende gjennom hele konserten, det gnistrer ikke av bandet.
På plate har bandet innslag av country og rockabilly og klassisk rock, og en slags outlaw-estetikk i tekster og coverkunst. En merkelig og småteit kombinasjon (plutselig kommer «Ring of Fire» på kassegitar og Poulsen snakker om Elvis og Johnny Cash), selv om det er greit at ikke alle omgir seg med horror-symbolikk. Metalband kan av og til være komisk opptatt av å være skumle og tøffe, og på et vis er det befriende at Volbeat ikke engang prøver. Det er lov å være blid, men det finnes grenser for hvor jovial man kan være uten å miste litt av bittet som trengs.
For undertegnede blir det for mye av det gode med billige triks på låter som «Let It Burn», «Heaven Nor Hell» og «For evigt», selv om sistnevnte får voldsom mottakelse. Og fordi jeg er glad i Dusty Springfield, har jeg et inderlig ønske om å slippe å høre Volbeats versjon av hennes «I Only Wanna Be With You» igjen.
Flere tusen var tidlig på plass på Trondheim Rocks
Mangel på variasjon er et problem med Volbeat, både på plate og konsert. Poulsens stemme blir endimensjonal, om den er aldri så kraftig. Det hadde gjort seg om Napalm Deaths Barney Greenway hadde gjestet, slik han gjorde i England nylig.
Men det finnes gode øyeblikk, for all del. Åpningen «The Devil’s Bleeding Crown» sitter godt, det samme med «Seal the Deal», «Slaytan» og på aller siste låt «Still Counting» er koket blant publikum vel fortjent. Trash-riffene er, om ikke originale så i alle fall effektive i form av å fyre opp temperaturen litt.
Samtidig, når surpompen har sagt sitt, så flesteparten av de 19000 til stede ut til å ha det fryktelig trivelig. Oppdrag utført og ambisjon oppfylt for Volbeat, med andre ord.
Anmeldt av VEGARD ENLID