- I det huset der prøvd æ å lær mæ å spæll som Adrian Smith i Iron Maiden, sier Per Borten og peker fra scenen mot en bygning på Dahls-tomta – omtrent midtveis i Spidergawd-konserten på Trondheim Rocks.

- Og der lært æ mæ å søng, der lært æ mæ å pul og der lært æ mæ å kjør motorsykkel!

Derfra og inn var det liten tvil om at Spidergawd hadde en god dag. Ikke at de hadde trøblet før det, men øyeblikket sementerte den gode hjemmebanefølelsen som hadde ulmet helt siden en heltent trommis Kenneth Kapstad hadde satt det hele i gang 20 minutter tidligere. Kall det gjerne en ring som er sluttet.

Spidergawd er et band som gjør det på gamlemåten. Glem «tilstedeværelse i sosiale medier», blogghype og oppmerksomhetsskapende stunts. Spidergawd reiser rundt og spiller rock’n’roll for folk, i inn- og utland. Gir ut ei plate i året, som man gjorde før i tida. Verken mer eller mindre. Tro det eller ei, det blir det fans av – kanskje ikke med en gang, men jevnt og trutt flere. Ikke minst blir det gode liveband av sånt, og Spidergawd er framme i skoa og en tight enhet i dag, kanskje enda mer enn jeg kan huske å ha hørt dem før. Å ha 10 000 som hører på er da heller ikke hverdagskost for den hardtarbeidende kvartetten.

De har etter hvert funnet den helt riktige porsjonen og plassen til Rolf Martin Snustads barytonsax i lydbildet, og Hallvard Gaardløs er helt riktig mann til å fylle Bent Sæthers sko. Så har vi Kenneth Kapstad da, som med tromming som både er virtuous og som holder seg slavisk til grooven, bidrar til lys, skygge og spenningspunkt i en sjanger som fort blir likelydende dersom den bare plankes. Per Borten selv er også på hugget, og soloene sitter der de skal uten at han trenger å overdrive virkemiddelbruken.

Spidergawds styrke ligger ikke i enkeltlåtenes særpreg, mer i et vedvarende angrep som til slutt gir resultat. Men «Heaven Comes Tomorrow», med sitt keltiskinspirerte mellomspill og blytunge bluesgroove, er et er et tidlig, intenst høydepunkt. På «Stranglehold» får de (som på plata) med seg Kvelertak-vokalist Erlend Hjelvik og -gitarist Maciek Ofstad på scenen, og etter litt arbeidsfordelingsproblemer innledningsvis, ruller låten fort opp i et uimotståelig driv.

Fra starten til ekstranummeret «Is This Love..?» er konserten en tett og intens styrkedemonstrasjon. Ingen feiring av originalitet, men heller av bandfølelsen og verdien av å spille mye i lag – for ekte folk.

Anmeldt av VEGARD ENLID