Iron Maiden er virkelig noe for seg selv.

Sist de var i byen, på Lerkendal i 2008, var Trondheim fortsatt i støpeskjeen som storkonsertarena og vi tok imot dem nærmest med ærefrykt. Mye har skjedd siden den gang, og under Trondheim Rocks var de bare ett (om fortsatt det største) av flere trekkplaster.

Men på en vellykket festival som fortonte seg som en gavepakke til hardrockfolket, er det til slutt veteranene og stilskaperne som viser hvor skapet skal stå.

Folk skjønner hva som kommer da Winston Churchills berømte tale fra 2. verdenskrig toner ut fra høyttalerne, og ganske riktig, bandets faste åpningsnummer "Aces High" freser av gårde, med en gigantisk flymodell svevende over scenen og vokalist Bruce Dickinson i pilothjelm. Han er kanskje en smule stivere i leddene enn sist, men han synger definitivt minst like godt. Unikumet har fortsatt flere oktaver inne enn de aller fleste, og han eier scenen fra første stund.

Og jeg kan da ikke skjønne annet enn at de er enda et hakk bedre og hvassere denne gangen enn sist de var i byen for ti år siden? Sceneskiftene er flere (Dickinson har nesten like mange kostymeskift som det er låter i settet), effektene mer effektive og morsommere – og det er enda lettere å bli imponert over nivået når en vet at de er blitt over 60 hele hurven (bortsett fra Dickinson) og har hatt ytterligere ti år med turneer og bli lei og blaserte av. Men om de er profesjonelle og har "nok en dag på kontoret", skjuler de det godt – energien og spillegleden er fortsatt imponerende.

Så er de selvsagt til å kjenne igjen. Energiske Steve Harris i West Ham-singleten sin som skyter bassriff fra hofta. Den stoiske gitarduoen Adrian Smith og Dave Murray, som vever sine tostemte og duellerende gitarlinjer, hjulpet av den mer akrobatiske "nykommeren" Janick Gers. Så Nicko McBrain da, som fortsatt får det til å høres ut som han spiller melodier på trommene.

Settet består i hovedsak av låter fra gullalderen på 80-tallet, men midtpartiet består av overraskende mange sanger av nyere dato, blant annet fra perioden da Dickinson og Smith var ute av bandet. Da fryktet jeg dødtid fra scenen og blant publikum, men de klarer å holde uventet høy intensitet. "The Clansman" fungerer overraskende bra, mens "For the Greater Good of God" inneholder et nesten rørende nydelig soloparti der de tre gitaristene setter hverandre stevne. Den sure vinden (som fikk Adrian Smith til å ty til lue sånn innimellom) tar tak i lyden nå og da, slik at vi av og til bare får 100 prosent godlyd i kast. Men for min del fikk det aldri ødelegge.

LES ANMELDELSEN: Lov å være blid, men det får være måte på

De holder også på oppmerksomheten gjennom en ypperlig storskjermproduksjon, men like mye fordi det hele tiden er noe som skjer på scenen. Maskoten Eddie dukker selvsagt opp på utallige ulike backdrops, men entrer også scenen selv i egen høye person, for å sverdduellere med Dickinson under "The Trooper". Under "Flight of Icarus", som de på denne turneen spiller for første gang siden 1986(!), kommer Dickinson ut med noe som ligner en jetpack, men som viser seg å være flammeskytere. Samma det, kult var det.

Alt er tåpelig og fjollete, men du verden så artig. Det er rock som teater, rock som virkelighetsflukt og rock som fantasivekker. Under en Iron Maiden-konsert ser du essensen i hvorfor generasjoner av unge faller for rock og metal.

Og det beste av alt, alt dette uten at det blir flaut å se godt voksne karer spille ut sitt tegneserieunivers. Det er verdighet over det Iron Maiden driver med, mest fordi det ligger en så åpenbar kjærlighet i bunnen.

Når konserten avsluttes med en mektig "Hallowed be Thy Name" og selvsagt "Run to the Hills", har gjengen på 60 pluss forvandlet Dahls Arena til en forsamling full av lykkelige 12-åringer.

Anmeldt av VEGARD ENLID