For publikum som ikke har sett noen av kortfilmene til Joern Utkilen, vil sannsynligvis «Vann over ild» fortone seg som rare, sære greier. Sammenlignet med det meste som er laget av norsk spillefilm kan den virke «unorsk», selv om miljø, landskap og replikker snarere framstår som typisk norsk.
Det er lite tradisjon i norsk film for å etablere univers som ikke spiller på realisme og direkte gjenkjennelse. Filmer som spiller på og leker med spillestil og stil i typetegning og filmatisk uttrykk, er sjelden norske. Et av få nyere eksempel, er Bård Breiens «Detektiv Downs» (2013).
«Vann over ild» starter som en underlig norsk campingwestern. Filmen utspiller seg i et samfunn av forvokste barn som bor i campingvogner i et ørkenlignende landskap ved en skog og en fabrikk. Mennene roter, perler og kjører moped i store cowboyhatter, mens kvinnene leker med dukker og er teatralske.
Filmen har noen fellestrekk med Utkilens hittil beste film, den 40-minutter lange «Jord over vind» (2013). Et av de særpregende grepene Utkilen ofte benytter, er at de voksne personene i hans filmer oppfører seg som barn, mens barn og ungdom gjerne oppfører seg som voksne. Et annet særpreg som med hell dyrkes i hans første spillefilm, er frodig fargebruk i lekent, stilisert grep, som for å understreke: Dette er film!
Den forrige filmen til Utkilen var dokumentaren «Statement Too» (2014) om artisten og kultfenomenet Arvid Sletta fra Frøya. Flere av kortfilmene til Utkilen spiller på musikk av Sletta. Den karakteristiske musikken til frøyværingen utfyller den spesielle fargepaletten i «Vann over ild». Til barnlig, bekmørk norsk spaghettiwestern med skingrende lydspor.
Den britiske fotografen Marin Radisch maler ut typer og landskap i en film som sannsynligvis vil påkalle vekselvis latter, ettertenksomhet og hoderisting. Til å utforske et absurd, norsk westernkomedie-landskap, er den ikke så veldig morsom. Mye av humoren og historien bekmørk, i bilde på menneskers dårskap og grådige evne til å ødelegge for oss selv, naturen og andre skapninger.
Profilerte norske skuespillere som Kristoffer Joner og Arthur Berning funker bra i det spesielle universet, i en film hvor mer eller mindre profesjonelle aktører gir noe varierende spillestil. Ukjente Cato Skimten Storengen funker svært bra i sin første spillefilmrolle, som en slags norsk utgave av amerikanske John C. Reilly, i sentrum for historien.
Det er krevende å strekke Utkilens spesielle filmspråk og historiefortelling over en langfilm. Mens for eksempel den lange kortfilmen «Jord over vind» aldri «outstays its welcome», som de sier på engelsk, klarer ikke «Ild over vann» å holde intensiteten godt nok hele veien. Den tar seg heldigvis bra opp i finalen. Til norsk film utenom det vanlige i lyd, bilde, stil og spill.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG