For oss med hund må det støvsuges «hele tiden», helst daglig, men det blir aldri helt fint da heller.
Så vi skaffet oss en robotstøvsuger da de aller første kom på markedet for en del år siden. Det gikk ikke så bra. Den hadde en slags hårbørstelignende kost midt under, og etter et par uker var børsten så full av mine lange hår, i tillegg til hundehår, at det knapt var mulig å få den hårfri og ren igjen. Den sluttet å virke etter kun kort tid. Defekt.
Vi la prosjekt automatisert støvsuging på hylla. Gammelmåten med vanlig støvsuger viste seg å være langt mer effektivt, men altså, fortsatt like kjedelig.
Men nylig fant mannen jeg deler støvsuger med ut at det var på tide å prøve seg på robotstøvsuger-trenden igjen. Siden forrige forsøk har det kommet en helt ny generasjon roboter som tasser rundt i huset ditt på kontinuerlig jakt etter støv, hundehår og annet snafs.
Testvinneren, selveste «Rolls Royce» blant robotstøvsugere, har vi fått i hus nå. Hårbørstelignende kost er byttet ut med såkalte gummivalser som sveiper over tepper og gulv. Vi kaller den «Buzz», og med en tilhørende app kan vi følge med på alt «Buzz» foretar seg mens vi er på jobb, eller er ute på andre ting. «Huset kommer til å skinne når vi kommer hjem», mente mannen begeistret. Svisj. Svisj.
Problemet er at vi bombarderes av beskjeder på mobiltelefonene våre om at «Buzz» har satt seg fast. «Buzz» må lades. «Buzz» er full, må tømmes for støv. «Buzz» er i trøbbel. Det har ennå ikke skjedd at huset har vært i nærheten av å skinne etter at «Buzz» fikk «jobben». Jeg vil heller si at den er en meget ustabil og krevende arbeidstaker. Lat. Og dersom vi ikke fjerner alt som står i veien på gulvet, gidder den ikke bry seg, men tusler tilbake til ladestasjonen sin med uforrettet sak.
Vi bruker trolig mer tid på å sjekke om og hvordan «Buzz» har gjort jobben sin, enn hva vi brukte på å støvsuge selv.