Det henger to flagg i søndre tverrskip i Nidarosdomen. Det røde kongeflagget hang i masten på skipet som brakte Kong Håkon tilbake fra eksil 7. juni 1945. Det hvite flagget ble gitt i gave til biskopen i Nidaros, og hørte til skipsflagget på den britiske jageren HMS Mackay - der 19-åringen Norman Tapp fra Yorkshire i England, tjenestegjorde som navigatør og junioroffiser.
Brevet fra søsteren
- Far snakket aldri om krigen eller hva han opplevde, og han døde av hjerneblødning, bare 51 år gammel.
Jonathan Tapp og kona Kate Steinbeck er bosatt i Australia, og er på sitt tredje norgesbesøk når vi treffer dem utenfor Nidarosdomen. Jonathan har fulgt i farens fotspor, og vært innom både Bergen og Tromsø, og kjørt fra Ålesund, via Molde til Kristiansund.
- I år valgte vi Trondheim, fordi jeg visste at han lå til kai her. For oss fikk turen en ny dimensjon da jeg ble klar over at flagget som henger i Nidarosdomen, stammer fra skipet hans. Jeg har også et brev som far skrev til søsteren sin, som beskriver hvordan han og resten av mannskapet ble mottatt da de kom.
Skrev bok om onklenes dramatiske liv som krigsseilere
Tyskerne kom om bord
Med den nye kunnskapen om flagget, tok Jonathan kontakt med administrasjonen i Nidarosdomen, for å høre om de kunne være interessert i å møte ham.
- Min tante, som er 90 år, har frigitt brevet fordi hun ser at innholdet kan ha historisk verdi, og vi har fått møte representanter for katedralen og preses Helga Haugland Byfuglien, forteller Jonathan med øyne som røper at dette er en reise som vekker sterke følelser i ham.
- Å se skipsflagget henge i katedralen, side om side med kongeflagget, er veldig emosjonelt. Av brevet vet jeg at far også har vært her inne:
- Vi la til kai i Trondheim på kvelden 16. mai, og samme kveld kom den tyske ovekommandoen om bord for å overgi den tyske flåten i Nord-Norge. Neste dag var Norges nasjonaldag. Jeg representerte skipet på en gudstjeneste i katedralen...
Festet til tidlig morgen
17. mai 1945 sto Trondheim, og resten av landet, på hodet. Militære parader anført av hjemmefronten og allierte styrker, marsjerte i gatene, til jubel og begeistring fra folkemengden:
- Om kvelden var offiserene først på en privat mottakelse, arrangert av lokale «øvrighetspersoner», i Palmehaven. Ved midnatt dro vil til en større mottakelse for hele byen. Der var det konsert med norske sanger, etterfulgt av middag (eller hva man nå kaller et måltid klokken 01.30) og deretter dans. Vi forlot stedet like etter klokken fire om morgenen!
Neste kveld la HMS Mackay ut fra havna i Trondheim, på en firedagers tur til Namsos, Ålesund, Molde og Kristiansund.
- På kaiene ble vi møtt av store folkemengder, som svermet om bord, så snart vi hadde fortøyd. I Kristiansund deltok offiserene på en storslått bankett; Vi måtte gå bak et korps, med jublende byfolk langs gatene. Det var flaut.
Kommanderte tyskerne
Brevet far Norman uttrykker glede over at krigen er over, og man aner en viss holdning i disse linjene:
- For å komme oss rundt omkring, har vi brukt tyske personalbiler, med tyske sjåfører. Det stilige er at vi kan bruke dem når som helst, natt som dag, og det spiller ingen rolle hvor lenge de må vente, de må gjøre som de får beskjed om og som det passer oss.
Det norske lynnet og væremåten må ha vært en ny erfaring for mannskapet, som åpnet for fester og kinokvelder om bord.
- Sover ikke i nord
- Turen har kostet avdelingen en formue i mat, drikke og sigaretter. Vi har sjelden vært uten gjester om bord. Overalt hvor vi har kommet, har vi hatt lokale øvrighetspersoner om bord. På 20-årsdagen min hadde vi én av mange fester, og som vanlig er i Norge, var vi langt inn i neste morgen før vi brøt opp. De fleste snakker engelsk, og er veldig glad i engelske filmer, så vi har også vist filmer for dem. Om sommeren blir det ikke mørkt så langt nord som i Trondheim, og det virker som de innfødte nesten ikke sover i det hele tatt. Vi er alle glade for å være ute på sjøen igjen, ikke minst for å ta igjen for tapt søvn.
- Det har vært strålende, med nydelig vær; faktisk har alle lyst til å dra tilbake i igjen.
Ofret livet på havet - hjemme ble de kalt feige
- Jeg så aldri på tyskerne jeg. Og da Nora ble sammen med ham, ville vi ikke ha noe med henne å gjøre.