- Bandet var liksom Skandinavia. Så da Danmark sluttet var det ikke det samme å få inn Nederland, selv om begge er flate land. Kjemien kan ikke gjenskapes. For oss handlet det om tilfeldigheter og flaks i starten. Det var et skikkelig lykketreff, sier Ulf Risnes.

Han forteller om starten på Tre Små Kinesere. Om hvordan de i løpet av et år eller to vokste fra ingenting til å bli Trondheims popstolthet, og om den klassiske debuten «365 fri». Men også om hvordan de bare unntaksvis klarte å finne tilbake til magien som preget bandet i starten for 30 år siden. Lørdag skal bandet skal i aksjon i Borggården. I en dobbeltkonsert med Di Derre samles Tre Små Kineseres originalbesetning til en hel konsert for første gang på 14 år, der de blant annet spiller store deler av 1990-debuten «365 fri». Ulf på scenen sammen med Øystein Hegge og Baard Slagsvold igjen.

Skjønte det på Samfundet

Trondheim og omegn anno 1988 var kanskje ikke helt som beskrevet i bandets debutsingel «Hei verden!», med «jetsettliv i Brænnebukta, kokain på Klætt, klingklang klirre det i cowboyboots på Nordre». Men noe var definitivt i ferd med å skje. DumDum Boys var allerede på vei til å bli Norges mest populære rockeband, men en annen, litt rarere trio begynte å gjøre seg bemerket. Rundt omkring i byen kunne du se mystisk og nysgjerrighetspirrende «Kineserne kommer»-sjablongkunst. Ryktene gikk om fantastiske konserter.

- Populariteten gikk i taket veldig fort. Vi hadde spilt én gang på jobben til Øystein og én gang på 30-årsdagen til Adressa-journalist Ole Jacob Hoel. Så skulle vi spille sammen med flere andre band på Samfundet, og var frekke nok til å be om å få spille sist. Vi spilte vel en seks-sju låter, og da vi gikk av etter å ha spilt «Kjærlighet» til slutt, sto folk igjen og gaula på «oe-oe»-refrenget. «Her har vi noe», tenkte vi da, sier Ulf.

Fikk ikke ha trommis

Men det hadde startet året før. Ulf, som hadde spilt i rockeband som ganske ukjente Det Gurgles og adskillig mer kjente Helter Skelter, var en del av rockemiljøet rundt Ritz/Skansen. Der hang også Øystein Hegge, som blant annet hadde spilt i Betty Bohm Bang Band, og de kom i prat. Helter Skelter hadde en viss suksess, men Ulf fikk ikke lage låter. Han lot seg smigre til å prøve et samarbeid.

- Øystein var den stiligste av alle. Høy og mørk, med kule klær. Det var Øystein som foreslo å få med Baard, som kom hit for å studere piano på Jazzlinja. Så egentlig var det han som starta bandet. Og Baard som fant på navnet, forteller Ulf.

De begynte å lage sanger sammen høsten 1987, mens pianist Slagsvold måtte lære seg å spille kontrabass. Først var også Knut Juel med på trommer. Da bandet fikk tilbud om å være med på samleplata «Den akustiske gitarliga» tidlig i 1988 (bidraget «Askeladden» er første spor av Tre Små Kinesere på plate), var det imidlertid et krav om å ikke ha med trommer. Dermed ble Juel ofret, og de ble tre.

- Vi fant egentlig sounden vårt der og da, og merket at folk reagerte positivt. Jeg oppdaget etter hvert at synging var min greie. Alle låtideene jeg hadde var sang- og harmonibaserte. Jeg ga faen i hvordan kompet og lydbildet var, sier han.

Elektrisk kjemi

For om lydbildet var akustisk, var stemningen i trioen derimot elektrisk i starten, husker han. Ulf hadde 200 låter i skuffen fra før, men så å si alle som kom med på «365 fri» ble skrevet det siste året før de gikk i studio. Produsent for debuten var Roger Valstad, kjent for sin strenge og perfeksjonistiske tilnærming. I 1988 og ‘89 hadde han kjørt DumDum Boys hardt i studio under innspillingene av deres to første album.

- Vi sa til plateselskapet at vi trengte to dager i studio, men det ble tre måneder, smiler Ulf. Vel vitende om at plata står som en popklassiker i dag, forteller han at de fikk ulike reaksjoner da den kom. De var faktisk ikke helt sikre selv på hvor bra det låt.

- På konsert var vi egentlig et akustisk punkband, med litt bråkete innstilling, mens Valstad ville ha plata så fin som mulig. Den ble mye penere enn vi trodde den skulle bli, men den hadde ikke noe trøkk. Jeg husker vi fikk høre den ferdige versjonen av «Hei verden!» og syntes den var ræva. Men jeg har forandret mening siden, og skjønner hvorfor det måtte være sånn, sier Risnes.

- 1989 var jo den digitale forherligelsens tid, og selv om vi ikke brukte synth, er det ekstremt mye diskant på «365 fri». Vi plasserte oss helt ute på sida, og har på et vis vært fanget av det siden. Vi forbindes med det pene og akustiske, selv om jeg mener vi er mye mer enn det.

Lyden av lave trehus

- Ble det oppfattet som stuerent at du, som kom fra rockemiljøet, slo om til snill, akustisk pop?

- Det vi holder på med har vel aldri vært stuerent i Trondheim, kommer det fort fra Ulf.

- Det sies om rocken at den er 50 prosent drøm. Men med oss handler det ikke om drøm eller illusjon, men om identitet, ærlighet og åpenhet, mener Ulf. Kanskje nettopp derfor ser du ikke for deg skyskrapere, fabrikker og asfaltjungel når du hører Tre Små Kinesere.

- Vi høres ut sånn som Trondheim ser ut – vi høres ut som lave trehus i ei forblåst vik, smiler han.

- Det hadde sikkert vært smart av oss på sikt å være mer mystiske, men så smarte var vi aldri.

Foretrekker «Hjertemedisin»

Det ble enda et album, «Luftpalass», med Valstad, Knut Bøhn produserte «Vær sær», mens Kyrre Fritzner ble hyret inn på bandets andre vår, «Hjertemedisin» (1993).

- For meg er «Hjertemedisin» et like bra, kanskje bedre, album. Den har så mange bra låter at det er toillat, jeg skjønner ikke hvordan vi klarte det. Men jeg liker «365 fri» veldig godt, altså, det er en av de to-tre platene vi virkelig har fått til. Så tror jeg den er favorittplata til Baard, og det er én av grunnene til at han vil være med på dette, sier Risnes. Han mener mange av låtene på debuten står seg godt, selv om de aldri burde latt seg overtale til å utelate «Soleplassland» til fordel for «Okavango».

- «Hei verden!» holder fortsatt, den er kanskje enda mer sann i dag. «Kjærlighet» er jeg veldig fornøyd med. «Ingen blir igjen» er en veldig smart oppbygd poplåt, rar men fin. Tittellåten er veldig viktig for meg personlig. Jo da, plata har sine sider, smiler han.

Tok seg på tak

«365 fri» solgte rundt 40 000, oppfølgeren «Luftpalass» vant Spellemannpris. Det tok imidlertid ikke lang tid før den tidlige gløden sluknet.

- Det dabbet av fort, men vi klarte å ta oss på tak et par ganger til. Først da vi laget «Hjertemedisin» og jobbet sammen i samlinger, deretter under innspillingen av den doble utgivelsen «Ultralyd»/«Storeslem», da jeg hadde fått mitt eget studio. Etter det var det slutt, men det var bare Baard som skjønte det den gangen, forteller Risnes. Baard Slagsvold sluttet i 2004, og skulle ikke stå på en scene med Ulf og Øystein igjen før vinteren 2018, da de spilte et knippe «365 fri»-låter under Adresseavisens Ut-Awards. Bandet har fortsatt med skiftende besetning bak Ulf, men det blir det noe eget å få tilbake Danmark på kontrabass. Være den gamle gjengen, hensatt til en tid da alt gikk på skinner.

- På den tiden var det masse arbeidslyst og entusiasme. Jeg glemmer aldri den følelsen. Om du spiller i band og får den, er det bare å kjøre på så lenge det går – den er vanskelig å ta vare på, sier Ulf.

- Fineste på år og dag

Lørdagens konsert er delt i to – først en del kun med «ur-kineserne» Ulf, Øystein og Baard sammen med TrondheimSolistene (Slagsvold har laget nye strykearrangement) og kun med låter fra «365 fri». Deretter en andre del med utvidet band og kjente sanger fra hele bandets karriere.

- Folk får høre låter vi har spilt i alle år, men det er bare artig. Jeg er glad for å ha fått til noen sanger folk har likt, det er ikke alle forunt. Det blir fint, tror jeg. Det blir den fineste kineserkonserten på år og dag.

- I starten var det masse arbeidslyst og entusiasme, jeg glemmer aldri den følelsen. Om du spiller i band og får den, er det bare å kjøre på så lenge det går – den er vanskelig å ta vare på, sier Ulf Risnes. Lørdag spiller Tre Små Kineseres originalbesetning i Borggården. Foto: Kim Nygård