En grøsser og et familiedrama som på norsk har undertittel «Ondskapens hus», legger lista høy. Stanley Kubricks «The Shining» (1980) hadde «Ondskapens hotell» som norsk tittel. Skrekkfilmer flest har sjelden godt av å skape assosiasjoner til den, men Ari Asters debutfilm vil ganske sikkert bli stående som en av årets beste amerikanske filmer på norsk kino.
«Hereditary» er så godt spilt, skrevet og regissert at den foruten å være en skremmende god skrekkfilm også kan sees som et skakende familiedrama om å hanskes med sorg og tap. Som mange av de beste skrekkfilmene de siste åra, strekker den sjangeren.
Mens fjorårets eminente «Get Out» lente seg mot humor og satire i grotesk setting, går «Hereditary» mer for psykodrama, parapsykologi og det creepy skumle ved ikke helt å vite om det vi ser foregår i hovedpersonenes hode eller i virkeligheten. Hode er for øvrig et stikkord for historien.
Filmen starter tilforlatelig som et familiedrama etter et dødsfall i familien. Den dominerende bestemora for en kjernefamilie har gått bort. Datteren, fabelaktig spilt av Toni Collette, sliter med blandede følelser, helt inn i begravelsestalen.
Fra første bilde blir det klart at spillefilmdebutant Ari Aster er en fullbefaren filmskaper. Han har også skrevet manus. Måten filmen presenterer huset, familien og historien på, er økonomisk, effektiv og herlig ladet filmfortelling. Collette spiller en kunstner som lager selvbiografiske miniatyrer, slik at settingen i dobbelt forstand framstår som et dukkehjem.
Milly Shapiro og Alex Wolff er skremmende gode som tenåringsbarna. Hun er en einstøing som savner bestemora, han vil helst røyke hasj med venner og fortrenge sitt anstrengte forhold til mora. Gabriel Byrne i fin, underspilt rolle som faren, gjør det fristende å se filmen som en skrudd og sjanger-rå skrekkblanding av Joachim Triers «Louder Than Bombs» og «Thelma», hvor Byrne spilte beslektet rolle i førstnevnte.
Det er godt gjort å bruke et naturlig dødsfall og motsetningsfylt sorg som ramme for en skrekkfilm som tyr til velbrukte sjangergrep som åndenes makt og spiritisme. Til flere scener som er både skremmende og ekle, uten å gi slipp på det menneskelige dramaet mellom foreldre og barn i kjernefamilien. Det er det som gjør filmen mest skremmende, enda bedre på de nære ting enn åndenes makt.
«Hereditary» kan oversettes til arvelighet. Hvilken arv filmen lager velregissert gufs av skal ikke røpes. Siden regissør Aster stort sett treffer svært godt virkemidlene, fra musikk til framdrift, er det litt skuffende at sluttscenen er filmens minst raffinerte. Den er egnet til å dele publikum, om en film som stort sett er skremmende god. Til fortjent gjennombrudd for regissør Aster og triumf for Toni Collette.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG