Steinkjerfestivalen byr på mange musikalske nyanser, og i Steinkjer kirke fredag var gjennomsnittsalderen høyere enn på de andre scenene.

«Unsongs» fra 2016, albumet der Moddi tolker en rekke sanger fra mange kanter av verden som har vært forbudt på et eller annet nivå, er ikke bare artistens mest internasjonale album. Det er også albumet som har gitt ham et internasjonalt publikum. Det er blitt en bok, skal bli et TV-program, og har innebåret en solid turné i inn- og utland. 137 konserter har det blitt, et 20-talls av dem sammen med en kammergruppe fra TrondheimSolistene.

I Norge har de blant annet spilt i Operaen i Oslo og Byscenen i Trondheim. Steinkjerfestivalen kom til helt på tampen av turneen. Men det må nok likevel være noe eget å fremføre disse til dels veldig sterke vitnesbyrdene i en kirke, med krusifikset i relieff bak seg, sammen med Jakob Weidemanns glassmalerier i nyanser av blått og et distingvert lysshow som bader kirkerommet i varme farger.

Undertegnede var begeistret for «Unsongs» da det kom, tok den som et eksempel på et coveralbum kan være svært personlig for en utøver.

Det var til dels sterkt i Steinkjer kirke fredag ettermiddag også. Moddi hadde heldigvis så sterkt grep om publikum at det aldri ble den rastløse stemningen som ofte inntreffer på festival, at konserter blir transittsentraler for et publikum på vei til eller fra andre konserter.

Det ble en konsentrert konsert, der det var rom for noen få av Moddis egne låter i tillegg til «Unsongs»-låtene. Moddi, hans faste musikere og strykerne fra TrondheimSolistene, fremførte tekster fra Kina (med melodi av Moddi), fra Israel, Vietnam, Russland og fra Mexico. Moddi har oversatt til engelsk og omarrangert dem slik at de faller naturlig inn i et helhetlig popprosjekt. Men både smerten og varmen er i behold.

At konserten også inkluderer en mexicansk narkoballade forkledd som barnesang, tjener kanskje en funksjon – nemlig å vise at det finnes andre årsaker til å bli forbudt enn å være i opposisjon med styresmaktene. Men den virker forstyrrende i resten av konseptet; som dreier seg om artister som risikerer eget og sine nærmestes liv for å fortelle sin sannhet om livsvilkårene til landets innbyggere.

Da fungerte det adskillig bedre med Kate Bushs «Army Dreamers», som sto på ikke-spille-listen til BBC under den første Golfkrigen, og ikke minst Pussy Riots «Punk Prayer». Sistnevnte låt tok Moddi den også helt ut vokalt, noe som fikk oss til å tenke i to motstridende retninger: At han kan bli litt vel endimensjonalt hyggelig til vanlig, men også at han strengt tatt ikke har en stemme som tåler at han «tar den helt ut».

Jeg savner også at arrangementene og musikerne tok musikken helt ut, både i de mørke og det lyse, det helt rolige og det intense. Konserten tredag ble et mellomdistanseløp.

«Unsongs» på turné har ikke raffinementet eller dybden til låtene ferdig innspilt på album. Det kan nok delvis skyldes slitasje på tampen av en utmattende turné, delvis at det var vanskelig å finne programmeringen som fungerer i et halvt festivalsett.

Men både inderlig og fin var konserten i perioder, og fungerte som et fint og voksent pusterom der det nok skal bli nok både mer ekstrem musikk og ekstrem nedbør i løpet av festivalen.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL