Det er på den evigvarende avslutningslåten «Margit Hjukse» at det tar helt av.

Den er som enhver Gåte-låt i et dynamisk spenn mellom det nære, innsmigrende og det kakofonisk stemningsmettede. Mange av de andre låtene har også et element av elektroniske effekter og støy. Men det er bare i versjonen av «Margit Hjukse» de virkelig graver seg ned i støyen og kobler den med kompromissløs metallmusikk. Det er her vi virkelig skjønner at Gåte anno 2018 er et radikalt rockeband.

Gitarist og støymester Magnus Børmark er Jimi Hendrix som om han hadde levd ti år lengre, blitt aerobicinstruktør og nerd i sampling. Magnus er høyt og lavt på scenen, han klatrer opp i rigget, han går ned på kne, han forer gitaren med feedback, kaster den ned til roadien fra fire meter over scenen, han poserer fiffig for kameramannen.

Ja, for all del, de er der resten av Gåte også. Det er de som driver det hele frem, og Gunnhild Sundli tar av og til over både det visuelle og det soniske fokuset. Nå snakker vi altså fortsatt om avslutningslåten «Margit Hjukse».

Før vi kom så langt, på andre gamle favoritter som «Bendik og Årolilja», «Knut liten og Sylvelin» og ikke minst «Kjærleik» var det Gunnhild og hennes stemmeprakt som var hovedfokus, selv om hun på sistnevnte klarte å få mesteparten av publikum med på ganske avansert allsang. De nye låtene, med den nyeste singlen «Kom no disjka» i spissen, ligger ikke tilbake for det gamle materialet. Men det er noe med gjenkjennelsens kraft. Det var de gamle låtene som slo best.

Gåte anno 2018 er et gnistrende godt band, det gjelder både rytmeseksjon og solister, og du merker fort at de mener alvor. De er ikke ute etter å gjenskape gammelt gull, de er på full fart videre. Litt vel ivrige på det nesten, i hvert fall helt i starten – de starter i 100 før publikum har fått summet seg. Jeg skjønner at dette er et bevisst grep, det å trampe gassen i bunn fra første stund, men skjønner ikke strategien. De virker forserte, de stive glisene fra felespiller Sveinung og gitarist Magnus som skal overbevise om at de allerede har det kjempeartig og at publikum må henge oss på så godt vi kan. Ville det ikke vært bedre og mer troverdig å ta oss forsiktig i hånda og bygge intensiteten gradvis opp? Utover i settet har jo bandet flere låter som starter på null og ikke på hundre.

Som det var, ble vi først ordentlig med på notene ved tredje låt, og da var det duket for tekniske problemer. Det var vanskelig å være sikker på om den rytmiske klikkingen i høyttalerne var en fiffig elektronisk effekt, eller rett og slett en ulyd, men da Gunnhild Sundli fikk ny mikrofon ble lydbildet uansett mer behagelig.

Slik vil alltid oppstå, og slik fikser bandet bra. Akkurat som de fikser sine forskjellige roller og samhandlingen, slik de fikser sin helt spesielle miks av folkemusikk og ymse rockeuttrykk, spennet mellom gode melodier og støyelementer, mellom kompromissløs musikalske identitet og publikumsfrierier, mellom finstemte virkemidler og storstilte stadionrockelementerr.

Det er ingen tvil om at Gåte har store ambisjoner i sitt comeback. De er ikke her for å pusle i små kjellerlokaler. De har ambisjonene og evnene som skal til for å entre de virkelig store scener. Ikke bare lokalt eller nasjonalt.

På Steinkjer fredag kveld, med bare en del av publikum ordentlig oppdatert på hva slags band dette er anno 2018, tok det en stund før konserten ble ordentlig spesiell. Men spesiell ble den virkelig, til slutt.

Allerede kronet: Gunnhild Sundli er igjen dronningen av norsk folkrock. Foto: Leif Arne Holm, Adresseavisen
Frontlinjen er tilbake. Sveinung Sundli, Gunnhild Sundli og Magnus Børmark gjorde seg alle sterkt bemerket på Gåte-konserten på Steinkjerfestivalen fredag kveld. Foto: Leif Arne Holm, Adresseavisen
Intenst søskendriv: Sveinung og Gunnhild Sundli har virkelig fått sving på nye Gåte. Foto: Leif Arne Holm, Adresseavisen