- Det var dramatisk da det skjedde, men da jeg kom til behandling var det heldigvis raskt å fikse. Nå er jeg helt restituert, sier Jo Nesbø.

Forfatteren og musikeren ble hasteinnlagt på sykehus tidlig i juni og diagnostisert med blodforgiftning. Di Derre måtte avlyse to konserter, men Nesbø er nå friskmeldt og klar til innsats når bandet spiller i Borggården lørdag sammen med Tre Små Kinesere.

Les mer: Tre Små Kinesere skal finne tilbake til 30 år gammel magi

- Vi gleder oss til det, vi har alltid hatt det moro i Trondheim. Jeg husker den første konserten vår der, jeg tror ikke vi hadde gitt ut plate engang. Det var under Uka, og i Storsalen spilte DumDum Boys eller noe annet stort, mens vi og et annet ukjent band som het Vamp, spilte ute i baren. Men vi hadde det kjempefint, forteller Nesbø.

Herjet på 90-tallet

I disse dager er Di Derre også ute med albumet «Høyenhall», bandets første på 20 år. På 90-tallet herjet de hitlister og radiobølger med låter som «Jenter», «Rumba med Gunn» og «Børs Cafe». Albumet «Jenter & sånn» solgte i nesten 200 000 eksemplarer. Sammen med nettopp Tre Små Kinesere var de en del av en bølge med popmusikk på norsk.

- Hvorfor fikk band som dere og Tre Små Kinesere så sterkt gjennomslag på 90-tallet?

- Det handlet vel om at rocken og popen for alvor tok steget inn i det norskspråklige, men det skjedde ikke plutselig. Visesangere som Ole Paus og Finn Kalvik hadde beredt grunnen, så tok punkband som The Aller Værste og Wannskrækk det videre. Via Jokke, Raga og DeLillos gled det deretter over i popen. Der var band som Tre Små Kinesere og Di Derre tidlig ute, mener Nesbø.

- Vi var aldri et punkband, selv om vi var mer rocka vi også på 80-tallet. Men vi hadde litt av den samme attityden, det handlet om å ta på seg gitaren, komme seg på scenen og spille, selv om du ikke var så flink. Det handlet om å kutte avstanden mellom scene og sal, og demokratiseringen av å spille i band. Alt dette hadde vi med oss, samtidig som vi la vekt på historiefortelling. Samtidig er flaks undervurdert. Alle band er avhengig av å treffe en slags tidsånd. Det holder ikke bare å være bra, du må være riktig band med riktig greie, til riktig tid, tror han.

Di Derre er ikke Bowie

Når han skal forklare at det er tatt 20 siden forrige Di Derre-plate, forklarer han det med at han på slutten av 90-tallet hadde skrevet de Di Derre-låtene han hadde i seg. Bandets tekster var sitt eget univers, og historiene passet kun der.

- Di Derre var aldri et band som skulle forandre seg, vi er ikke Bowie eller U2, men veldig definert. I tillegg var jeg sliten av å turnere, min bror Knut ble travel i NRK-sporten og jeg begynte å skrive bøker, sier Nesbø. Det hadde han en viss suksess med, og bandet kom stadig mer i bakgrunnen. Men da plateselskapet skulle gi ut samleplate med bandet i 2013, skrev han et par nye låter. Det ble også et par konserter, og de oppdaget at bandets publikum hadde vokst mens de var borte. Unni Wilhelmsen kom inn på gitar etter at Knut Nesbø døde i 2013, og det ble enda flere konserter. Plutselig dukket et 25-årsjubileum opp i horisonten.

Plate om fiktiv bygd

- Vi tenkte søren heller, skal vi lage plate? Jeg hadde allerede skrevet et par låter og hadde lyst til å lage flere. I for høst satte jeg meg ned og skrev på harde livet, det var en slags ketchupflaskeeffekt, sier Nesbø. Med 20 år siden sist var det uunngåelig å skape et nytt tekstunivers.

- I Oslo har du T-banestasjonen Høyenhall. Den har ikke noe med plata å gjøre, men jeg har alltid likt det navnet så godt. Så jeg lagde ei fiktiv bygd på Nordvestlandet, kalt Høyenhall, hvor karakterene på plata bor. Det er et sted noen reiste fra, der noen blir sittende fast, men også der noen av dem som flyttet ut kommer tilbake. Historiene til disse menneskene utgjør tekstene på plata. Det handler om drømmer og lengsler, både dem det ble noe av og de som ikke gikk i oppfyllelse. Tematikken er helt klart mer voksen enn på tidligere plater, forklarer Nesbø – som er overbevist om at «Høyenhall» er den beste Di Derre-plata noen gang. Innspillingen ble gjort mer eller mindre live, noe som ifølge låtskriveren gir den energi.

RBK-spillernes favorittforfatter: - Det eneste som er galt med Jo Nesbø er at han er Molde-supporter

- Vi er et band i form

- Du hører at vi er et band i form, med en spilleglede vi aldri har hatt før, mener Nesbø.

Den samme spillegleden håper de å ta med seg ut på scenen i Borggården lørdag, der publikum kommer til å få høre de mest kjente låtene.

- Vi turnerer ikke for å promotere plata. Folk har satt av kvelden og betalt penger, og det har de gjort for å høre sanger som ikke er lagd i år. Det blir tre-fire fra det nye albumet, men resten er låter de aller fleste har et forhold til, lover en friskmeldt Jo Nesbø.