Pom Poko spilte første konsert i september 2016. Siden har det gått slag i slag. Bandet har signert med det engelske plateselskapet Bella Union, og spilt på flere utenlandske festivaler som Roskilde, The Great Escape i England og Immergut i Tyskland. Lørdag kveld står Ragnhild og bandet på scenen i Bygdeboksen på Stokkøya Festival.

– Det har ikke vært sånn at vi har satt oss ned og sagt at «nå satser vi på dette». Det har blitt veldig naturlig for oss, fordi alle synes det er så gøy å drive på med dette, forteller Ragnhild som er vokalist i bandet.

Oppdaget talentet allerede som seksåring

Ragnhild er oppvokst i Asker. Med en geolog til pappa, en mor som driver teaterskole, måtte hun selv finne ut at sang var hennes instrument. Faktisk husker hun øyeblikket hvor hun forsto at sang falt henne naturlig.

– Det var sommerferie, jeg var vel seks år og på vei til hytta. Mamma satt på en plate i bilen med en kjent norsk operasanger som jeg ikke husker navnet på. Hun sang «O Mio Babbino Caro». Jeg husker at jeg syntes det var helt rått, og jeg begynte å synge med. Jeg tenkte at «hæ, dette er jo ikke noe vanskelig, jeg kan jo gjøre dette!», forteller hun.

Dermed var det gjort. Ragnhild sang operalåten foran alle som besøkte hytta den sommeren. Hun sang, og sang og sang, og fortsatte da sommeren var omme.

Som tiåring spilte hun barnehjemsbarn i en oppsetning av musikalen «Annie», og begynte på kulturskolen da hun var elleve. Den musikalske reisen fortsatte med musikklinja på videregående, og Sund folkehøyskole på Inderøy.

Første album: Bandet har spilt inn sanger til sitt første album, som sannsynligvis slippes på nyåret.

Møtte motgang

Etter folkehøyskolen søkte hun blant annet på jazzlinja på NTNU, men kom ikke inn på første forsøk.

– Det var min første ordentlige motbakke, og jeg tenkte «hva gjør jeg nå?». Det høres kanskje dramatisk ut, men det å komme inn på en utdanning var ekstremt viktig blant oss elever på Sund. Vi var tre sangere i klassen min, og de to andre kom inn på musikkhøyskolen rett etter folkehøyskolen. Det var litt hardt for meg akkurat da, forteller vokalisten.

Ragnhild flyttet til Oslo, fikk seg jobb og prøvde å lage litt musikk på egen hånd, samtidig som hun prøvde å finne ut hva hun ville gjøre videre.

– Jeg tenkte at jeg virkelig måtte finne ut av om musikken var noe jeg ønsket å drive med. Jeg spilte litt med bandet fra folkehøyskolen, og fant min egen stemme –en egen måte å synge på.

Tenkte alt ville ordne seg

Høsten etter kom hun inn på NTNU, og flyttet til Trondheim.

– Det var en helt rå følelse. Jeg tenkte at nå ordner det seg. Bare jeg begynner på jazzlinja får jeg et band, og så begynner ballen å rulle av seg selv.

Men så enkelt var det ikke. Ballen begynte ikke å rulle.

– Folk står jo ikke i kø for å få en vokalist med i bandet, forteller hun lattermildt.

Bra match fra første sekund

Så kom Pom Poko. Helt uplanlagt og ut av intet. Høsten 2016 fikk bassist Jonas Krøvel spørsmål om å opptre på litteraturfestivalen Ugress i Trondheim. Han ville ha med Ragnhild. Hun forsto ikke helt hvorfor, men tenkte at det kunne bli en gøy opplevelse, og takket ja på flekken. Gitarist Miguel Almagro og trommis Ola Djupvik ble også med.

– Jonas ville at vi skulle spille improvisert punk, og at jeg skulle prøve å gjøre noe «punkete», som jeg aldri hadde gjort før. Alle tenkte at dette kom til å bli en rar opplevelse som kom til å bli med den ene kvelden. Men så ble vi bare en utrolig god match, fra første sekund på første øving.

Stått på internasjonale scener: Pom Poko har i løpet av kort tid spilt på Roskilde, The Great Escape i England og Immergut i Tyskland.

Oppstart i Trondheim betydde alt

Spillejobben ga mersmak, og bandet fortsatte kvelden med å spille inn demo av låtene de nettopp hadde fremført. Dermed rakk de også fristen for å sende inn demo til Trondheim Calling, noe som kan sies å være et gjennombrudd.

– Oppstarten i Trondheim har vært veldig viktig for oss. Det betydde alt at det var her det først skjedde, og vi fikk så masse plass med en gang. Som demoband på Trondheim Calling fikk vi en mentor, Kim Aasli. Han var supergira, og har hjulpet oss mye. Det å bli sett og å få hjelp i Trondheim måtte til for at vi skulle skjønne at dette faktisk var noe vi kunne få til.

I fjor flyttet bandet hovedbasen fra Trondheim til Oslo. Derfor blir det ekstra stas å komme tilbake til Trøndelag i helga.

– Vi skal gjøre vårt aller beste og lage skikkelig liv. Jeg gleder meg også å oppleve det fine landskapet på Stokkøya.