«A Ciambra» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes i 2017, hvor den vant The Europa Cinema Label-prisen for beste europeiske film. Filmen ble også valgt til å representere Italia for beste utenlandske film under Academy Awards i 2018. Fortellingen er dagsaktuell fordi den skildrer livet til romfolk og afrikanske flyktninger i et samfunn som reagerer med avsky og mistenksomhet.

Regissør Jonas Carpignano har valgt uerfarne skuespillere til å spille versjoner av seg selv. Det er et godt grep. Gjennom håndholdte kamerabevegelser i ekte dokumentarstil, følger man handlingen gjennom fjortenårige Pios (Pio Amato) øyne. Det gir et troverdig innblikk i livet til en gruppe som står utenfor det italienske samfunnet. Pio er til tider en gutt av få ord, men kroppsspråket skildrer likevel en hverdag full av indre konflikt.

Handlingen foregår i det lille romsamfunnet Ciambra i utkanten av Gioia Tauro, sør i Italia. Vi får et innblikk i et familieliv med fri flyt av alkohol, uunngåelig passiv røyking og høylytte samtaler. Pio er selv kjederøyker og sugen på voksenlivet allerede som fjortenåring. Når storebror Cosmio (Damiano Amato) og faren Rocco (Rocco Amato) havner i fengsel, prøver han å fylle rollen som familieforsørger. Samtidig rives han mellom to verdener. Skal han være ung og ansvarsløs, som sine yngre søsken, eller bli en ordentlig mann med de forpliktelser som følger?

I filmen følger vi hverdagen til et lite romsamfunn i Italia sett fra Pios perspektiv. Foto: Storytelling Media

Med god hjelp fra den afrikanske flyktningen Ayviva (Koudous Seihon) forsøker Pio å skaffe penger til regninger som stadig renner inn. Pio og Ayiva ble først introdusert i filmen «Mediterranea» (2015, også regissert av Carpignano), som tar for seg afrikanske flyktningers flukt over Middelhavet og møte med det italienske samfunnet. I Ayviva har han en trofast venn som alltid stiller opp, og som blir en slags farsfigur for unggutten. Da faren og broren løslates fra fengselet, står Pio overfor et dilemma når han må velge mellom lojalitet til familie, eller vennskapet til Ayviva. Her kommer også hans myke side frem, da han ellers fremstilles som en uredd tøffing.

Selv om filmen understreker typiske stereotypier om rumensk levesett, virker den ikke dømmende. Regissør Carpignano har gitt en stemme til en minoritetsgruppe som ofte ikke blir hørt i dagens samfunn. Til tross for vanskelige forhold og kriminelle handlinger, får man derfor sympati med karakterene.

Kun en ting skurrer; en påbegynnende kjærlighetshistorie som punkteres like raskt som den presenteres. Det er mulig den skal symbolisere Pios begynnende reise mot manndommens rike, men i mine øyne hadde historien stått like sterkt uten.

Anmeldt av MAREN ELVIG MELSTVEIT