Drea startet å skrive i ung alder. Det falt henne naturlig å uttrykke seg gjennom tekst. Allerede som 14-åring skrev hun norskstiler om det hun kalte «skyggedalen». Om et mørkt teppe som sakte, men sikkert tok et kvelende grep om halsen. Stilene hun skrev handlet alltid om sykdom, selvmord og død.

– Jeg ser nå at jeg egentlig skrev om depresjon på den tiden. Selv om jeg ikke ante hva det var da, forteller hun.

«Undercover» på psykiatrisk avdeling

Nå vet Drea så altfor godt hva depresjon er. Til høsten gir hun ut «Psykehus», en bok om hvordan det er å være ung og psykisk syk – uten filter. Hvordan hverdagen som pasient på psykiatrisk avdeling opplevdes, og veien for å komme seg opp og videre.

– Jeg begynte å skrive om min psykiske helse da jeg først ble innlagt i 2013. Det var dritskummelt å være på en ny plass. Jeg ville bare hjem, lukke gardinene og ligge i senga.

Men hun måtte være der. Forholde seg til andre folk og livet. Hun bestemte seg for å late som hun skrev på en bok.

– Jeg observerte omgivelsene, prøvde å skildre alt annet rundt meg. Var flue på veggen, og latet som at jeg egentlig bare var der for å skrive bok. Da fikk jeg litt avstand til meg selv, og det var nødvendig fordi det var så mye på den tiden, forteller hun.

Drea mener at folk har åpnet seg mer om psykiske lidelser de siste tre årene. – Det er viktig å ufarliggjøre det, fordi folk kan kjenne seg igjen.

– Blir ikke frisk over natta

Selv om det startet som en unnskyldning for å ta avstand til innleggingen, ble bokutgivelse etter hvert en realitet. I april skrev hun under kontrakt med Spartacus Forlag.

Boka tar for seg perioder i løpet av 2013–2015. Måneder hvor hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. Hvert kapittel beskriver en dag, for å vise at sykdomsperioden foregikk over lang tid.

– Man blir ikke frisk over natta, det er en lang og komplisert prosess.

Å være mamma og syk

Drea har en ni år gammel datter. I boken skriver hun om hvordan hun taklet morsrollen midt i depresjon og selvmordstanker.

– Den personen jeg er mest bekymret for at skal lese boken, er datteren min. Fordi det er så nært, og det er mye som er vanskelig å forstå. Vi har snakket om boka, og hun vet hva den handler om. Men hun er for ung til å lese den ennå, forteller Drea.

Hun forklarer at morsrollen var det området hun følte hun feilet mest under sykdomsperioden. Hun ønsket jo å være en god mor, være der for barnet sitt.

– Det vondeste er når man ikke klarer det. Men datteren min har hele tiden vært med i prosessen. Flinke mennesker har forklart henne at mamma har en tankesykdom. Noen er syke i kroppen, mens andre er syke i tankene. Men at det ikke har noen ting med henne å gjøre, og at hun er viktigst i verden.

En stor del av boken handler om den store trangen til å dø. Drea forteller at det har vært vanskelig å forklare dette til datteren.

– Hvordan skal man snakke om det? At man blir så syk at man tror man skal dø. Jeg er redd for at hun skal føle at jeg ville forlate henne, det er den største skrekken.

«Nå blir alt bra»

Frøyværingen fikk diagnosen bipolar lidelse i 2013. Da hadde hun følt på at noe ikke var som det skulle i flere år.

– Jeg rydda og vaska på natta, og sov tre timer hver natt i seks måneder. Etterpå ble jeg deprimert. Da lurte jeg på om dette var normalt.

Hun tok kontakt med helsevesenet. Legen tok henne på alvor, og hun ble sendt videre på utredning. Der fikk hun raskt diagnosen.

«Nå har du fått en diagnose, her får du medisin – nå blir alt bra.» Men medisinen gjorde henne verre.

– En bivirkning av medisinen kan være å få flere selvmordstanker og selvmordstrang, og det opplevde jeg. Det førte til at jeg prøvde å ta livet mitt, og jeg innlagt.

Det var få som spurte henne om følelser, tanker og hva hun hadde opplevd så langt i livet.

Drea har fått positive reaksjoner på bokutgivelsen. - Folk har heiet på meg, sier hun.

Legges for stor vekt på diagnose

Hun følte at hun ble plassert i en boks sammen med andre med samme lidelse. At diagnosen la føringer for hvilken behandling hun fikk.

– De fleste mennesker har ting de trenger å snakke om. Alle opplever livet. Istedenfor å spørre og grave i hva som har skjedd, ble jeg gitt medisin som løsning.

- Er deler av boka kritikk mot helsevesenet?

– Ja, egentlig. Jeg skjønner at de må ha diagnosekart, og at det er hjelpsomt. Men jeg synes det legges for mye vekt på det i forhold til å bare snakke med personen, og høre hva man føler. Som deprimert pasient nevner man ikke nødvendigvis først og fremst at man har masse traumer som bør snakkes om. Man må huske på det menneskelige, og ikke bare diagnosen. Det tenker jeg at psykiatrien kan bli flinkere på.

Hun mener at de vanlige spørsmålene blir glemt. Og at det kun handler om det å være syk.

– Alt vi snakket om var medisin og den bipolare diagnosen. Til slutt blir det bipolare meg. Formen ble verre, og jeg mistet det friske i meg. Det eneste jeg var god på, var å være syk. Da måtte jeg fortsette å være det, fordi det ble vanskelig å finne friske ting med meg selv.

Nå har hun funnet tilbake til det friske i seg, med god hjelp fra en behandler ved Orkdal DPS.

– Han hørte på hva jeg sa, og brydde seg om interessene mine. Da føler man seg sett som person. Og det utgjorde en stor forskjell.

Viktig å snakke om temaet

– Før jeg ble psykisk syk, visste jeg veldig lite om det og hadde selv fordommer. Det var ikke noe jeg trengte å forholde meg til, fordi det ikke hadde noe med meg å gjøre.

Hun poengterer at de fleste kommer til å ha det vondt og tungt en gang i løpet av livet.

– Da er det viktig å snakke om temaet. Desto lettere det er å snakke om det, desto fortere kan man få hjelp. Og desto mindre ille trenger det å bli.