Den første «Mamma Mia»- filmen kom som en energisk musikalbombe sommeren 2008. I filmen ble vi kjent med Sophie som bor med sin mor på en gresk øyperle. Sophie giftet seg og ble kjent med sine tilsynelatende tre fedre som hun inviterte i all hemmelighet for moren. I oppfølgeren «Mamma Mia - Here We Go Again!» møter vi en ti år eldre versjon av hele stjerneensemblet. Den greske idyllen, romantikken og sing-a-long- faktoren er absolutt tilstede, men de spiller på et litt større følelsesregister denne gangen. Likevel er filmen en klisjésuppe, kremet med god stemning og toppet med frekke replikker og tørr humor.

I «Here We Go Again!» drar vi tilbake til øya Kalokairi. Siden sist har Donna (Meryl Streep) gått bort, og datteren Sophie (Amanda Seyfried) har tatt over hotelldriften. Hun planlegger en heidundrende åpning og har invitert kjente og kjære til å være med på festen. Men med moren sårt i tankene og et ekteskap som hangler, er hun usikker på om hun klarer å bære ansvaret. Filmen veksler mellom Sophies festforberedelser i nåtid - og i fortid til den gang Donna ble uteksaminert fra College. Vi følger henne på sin reise ut i verden, og blir med på spontante og eventyrlige affærer, når hun møter de tre potensielle fedrene til Sophie.

Vi blir kjent med den unge Sam (Jeremy Irvine), Bill (Josh Dylan) og Harry (Huge Skinner), og vi får vi et nytt og fargerikt møte med Donnas «partners in crime»: Tanya (Christine Baranski) og Rosie (Julie Walters). De unge utgavene av de tre elskerne til Donna og venninnene gjør en god tolkningen av sine voksne karakterer, og likheten er tidvis slående. Med tanke på at vi sjonglerer mellom 70-tallet og nåtid, så burde de klint til med flere 70-talls elementer - vi sliter av og til med å skille tidsepokene.

Skuespillerdronningen, Meryl Streep, er dypt savnet i filmen, hennes tolkning av Donna satte et visst kvalitetsstempel på den første filmen. Det er Lily James som spiller den unge Donna, og det gjør hun ganske bra, med sitt sjarmende vesen og stødige sangprestasjoner.

Filmens høydepunkt og skarpe tvist er uten tvil popdronningen Cher sin innsjekk i filmen. Hun spiller Sophies bestemor, Ruby Sheridan, en selvsentrert diva som vet å gjøre entré i sin åpningsreplikk: «Je suis arrivé». Hun blir temmelig stiv og polert i det ellers så frie og løsslupne selskapet, og fremstår litt malplassert. Man skjønner at dette er grep for å skape en motvekt. Det fungerer sånn halvveis, sanginnslagene hennes blir både tamme og spektakulære på samme tid.

Gjennom Abbas musikkunivers, får vi også i denne filmen servert en hitkavalkade, med blant andre «Dancing Queen», «Waterloo», «Super Trouper» og selvfølgelig «Mamma Mia». Det er en voldsom showpakke, med synkroniserte danseinnslag av mennesker i lykkerus, slengbukser og flagrende tunikaer. Filmen byr også på mindre spilte Abba-låter, som «When I kissed the teacher» og «Andante, andante».

Filmen leverer som forventet. Man blir sittende å smile, le og tidvis blir man også rørt - og det rykker selvfølgelig i dansefoten. «Here We Go Again!» tar to skritt tilbake og gjør et forsøk på å gi filmen en bredere handling - noe den delevis lykkes med. Sceneskiftene blir litt for kunstige, og vi går fra sentimenate stunder til sprudlende festbonanza på veldig kort tid. Filmens tre legender er definitivt Pierce Brosnan, Stellan Skarsgård og Colin Firth, som sammen tilføyer en tørrvittig «touch» på det hele. De er til tider veldig malplassert, men tre stive menn er en god kontrast til myke hofter og glitrende paljetter.

Anmeldt av SARA MARIE BROEN