- En sterk tro gjør oss umåtelig sterke, formaner en karismatisk kong Olav en nølende samling undersåtter i Spelet.

Men siden den gang har folk på Stiklestad og resten av Verdal hatt troen. Ikke minst har de hatt troen på Stiklestads historiske, politiske og åndelige betydning for nasjonen Norge. Og de har alle spels mor med i bevisførselen.

I sin hilsning til publikum før premieren slo ordfører i Verdal, Bjørn Iversen, fast at Stiklestad som åsted for slaget er det historisk sett viktigste stedet i Norge, og at 29. juli 1030 er den viktigste datoen i norsk historie.

Spelet om Heilag Olav er en sterk underbyggelse av en slik påstand. Spelet er i seg en konserverende kraft i denne selvforståelsen.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. I hvert fall ikke når skuespillerne er på sitt mest overbevisende i Olav Gullvågs dialoger. Og det er de i flere gripende enkeltscener. Aller sterkest i Hanne Tømtas tredje og siste oppsetning som instruktør, er selve nøkkelscenen mot slutten når kongen oppfatter hvorfor datter Gudrun (Hanne Skille Reitan) har så store problemer; at hun var vitne til at hennes mor satte ut sitt vanskapte barn for å dø. Slike hedenske ordninger endte med kristendommens innføring.

Det hadde da vært mye liksomkristning på garden Sul i forbindelse med Kong Olavs besøk der kvelden før slaget på Stiklestad. Men når han helbreder den traumatiserte Gudrun, kommer den virkelige erkjennelsen til garden Sul. Så blir dette stående som et sterkt symbol på paradigmeskiftet som innføringen av kristendommen innebar.

Rett før han helbredet Gudrun, velsignet kong Olav (Eindride Eidsvåg) kornet som hans soldater hadde tråkket ned, og sørget for at det vokste pent opp igjen.

Det er ganske vanskelig å finne historisk belegg for at Olav Digre var en slags norsk Frans av Assisi-figur, som besørget undre mens han levde. Tvert imot var han, som sine samtidige fiender, en temmelig hensynsløs hersker som stort var drevet av maktpolitiske, ikke religiøse ambisjoner.

Det er ett av problemene med Spelet om Heilag Olav. Et annet problem er den gammelmodige formen på tekst og musikk, og for å si det rett ut; at stykket har sine dramaturgiske svakheter.

Dette er søkt kompensert på forskjellige måter av diverse instruktører. Det er noe av sjarmen og dynamikken med Spelets historikk opp igjennom årene. Innenfor de fastlagte rammene dras Spelet i nye retninger, så går noen påfunn i arv fra regissør til regissør, mens andre får kort levetid.

Det er mye å glede seg over i Spelet, mange høydepunkter er knyttet til det (fortsatt) enestående nivået på hva amatører i alle aldre bedriver på scenen; og hva som skapes av storslåtte tablåer i det flotte amfiet ved Stiklestad.

Stadig utskifting av profesjonelle aktører i hovedrollene skaper også dynamikk. I år er veteran Paul-Ottar Haga tilbake som den forsiktige bonden Torgeir på Sul, mens Marit Adeleide Andressen er en solid motvekt som hans myndige kone.

Men det er lett å miste konsentrasjonen i andre partier, enten preget av generelt hysteri, eller tåkete intermessoer av gamle tiders overtro. Spelet om Heilag Olav er alltid som en berg- og dalbane av sterke og dvaske scener. I 2018-utgaven er det vel mye dal og vel lite fjell. Det er for lite fornyelse, oppsetningen er en påminnelse om at skeptikerne, de som hevder at Alle spels mor snart er moden for gamlehjem, faktisk kan ha rett. I år er det ikke mye nyskaping.

Litt er det imidlertid. En ny åpningssekvens knytter fortid og nåtid sammen. Den kan virke litt vel omstendig, men når det samme usminkede tablået der aktørene før tett øyekontakt mot publikum, endte det veldig fint – og som et godt eksempel på at ikke alle nye påfunn trenger være dramatiske. Kanskje gir det litt mening å la Spelet være en konservativ institusjon der diskusjonene går i ukevis om selv den minste, lille endring er av det gode eller det ille. Men gir det mening nok til at Spelet overlever?

Olsokdagene på Stiklestad er for lengst blitt en stor festival med mye på programmet. I Olsokdagene tør man tenke nytt, tør å utfordre, tør til og med å provosere. Da er det ikke så kledelig at motoren for festivalen er et Spel med så konservativ slagside.

Årets regissør Hanne Tømta har gått til det skritt å foreslå at Spelet kan spilles annenhvert år og alternere med et nyskrevet stykke med samme tematikk, er kanskje ikke ueffent.

En annen mulighet er å la instruktør-stafettpinnen gå til noen som tør tenke radikalt. Jeg har forstått det som at Jo Strømgren muligens har tid til overs i årene fremover. Kunne ikke det vært noe?

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Årets husfolk på Sul: Den myndige Gudrid (Marit Adelide Andreassen) er gidt med staute Torgeir Flekk (Paul-Otttar Haga). Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen
Store tablåer: Spelet om heilag Olav byr på storstolte tablåer og mange flott samspill mellom profesjonelle og amatører, og er et fascinerende visuelt skue. Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen