I floraen av spel i Trøndelag og Norge er Karoliner-tragedien «Elden» i en særstilling, ettersom den har form som en rockeopera.

Gjennom 14 år er den trygt etablert som det tredje best besøkte spelet i Norge, og har rukket å være gjennom sine faser. Hver regissør har sine prioriteter. I sin periode på tre år tonet Paul Ottar Haga ned musikkens dominante rolle.

I Catrine Telles første år er dette reversert. Med den nye musikalske lederen Skjalg Raaen er rocken tatt tilbake, med mer trykk enn noen gang. I en periode var musikken dratt i folkrock-retning, nå er det 70-tallsrock, dominert av Skjalgs egen sologitar. Ikke særlig mange mil unna Raaens vanlige arbeidsplass Sambandet, og heller ikke langt unna opphavsmennenes musikalsk ståsted.

Telle har dyktige sangere med seg. Ikke minst bidrar Erik Wenberg Jacobsen som De La Barre til å gi den musikalske opplevelsen et løft.

Fraterniserer med fienden: Silje Lundblad, som Røros-samfunnets sterke kvinne Maren, er den store stjernen i Elden anno 2018.

At Silje Lundblad er en dyktig musikalartist vet vi godt. Men at Oslo-jenta fikser Røros-dialekten så overbevisende kunne vel ikke noen forutse. Hun er oppsetningenes store beholdning, i tillegg til å synge glimrende, fremstiller hun Røros-samfunnets sterke kvinne Maren med fyndig myndighet.

Hun er en av flere tydelige skuespillere og rolleskikkelser som synliggjør et tema som alltid har vært sterkt i «Elden», kvinner og barns rolle i krig.

Ikke bare menn, men barn tvinges til å ofre sine liv for kriger få skjønner poenget med, gode naboer blir fiender, sivilbefolkningen lider. Enkeltpersoner havner i pressede situasjoner og utfører handlinger de ellers aldri ville drømt om, og som de må tvinges til å leve med resten av livet. Hvis de da selv overlever krigen. Men nødssituasjoner gir også andre typer utslag, «uønskede» allianser oppstår, unge mennesker finner samhold og kjærlighet.

Det kunne dreid seg om nesten hvilken som helst krig på hvilket som helst tidspunkt, i hvilken som helst verdensdel.

Men akkurat nå er vi i Midt-Norge, i 1718, da mange tusen unge svenske soldater mister livet i retrett over fjellene i iskulde; og der ofrene på norsk side heller ikke er ubetydelige.

Vi følger soldatene under general Armfeldt og generalmajor De La Barres ledelse, og da spesielt kompani Jämtland og soldatene Niklas, Per Åke, Håkan og Kalle. 16 år gamle Kalle er en uerfaren bondegutt, som må forlate kjæresten Ellen for å gå i krigen. Vi ser ham utvikle et sterkt kameratskap med de andre tre, og ser den brå utviklingen fra barn til dreven soldat. Vi opplever første gang han dreper en fiende i kamp, og at han hjelper en medsoldat i store smerter til å ende sitt liv. Vi opplever hans lengsel etter kjæreste Ellen i brevkommunikasjon og drømmesekvenser. Kjærlighetsduettene mellom Kalle og Ellen er alltid blant de sterkeste øyeblikkene i Elden, og årets utøver Oskar Tørres Lindstad og Oda Isabella Smit Ødegaard gjør ikke skam på den tradisjonen.

Samtidig følger vi Røros-samfunnet som ruster seg til krig. Det stusslig bergkorpset forsvinner fra byen, mens kvinner og barn og bergverksdirektøren holder stand. Lokalsamfunnet er vant til trange kår, nå får de noen ekstra problemer å hanskes med. Med grunnleggende medmenneskelighet og noen doser kvinnelist, håndterer de okkupasjonsmakten på sitt vis.

Selv om historien, sangene og ikke minst den praktfulle naturlige scenografien i slegghaugene er den samme, er det gjort store endringer. Telle har gjort minst med andre akt, som alltid har vært god, med de spektakulære panoramascenene avslutningsvis som den store beholdningen.

Første akt er mer utfordrende. Catrine Telle har gjort noen gode grep, blant annet endret åpningsscenen, der vi er rett inn i konflikten. Men det er fortsatt en del lugging, med de mange sceneskiftene, og noen innslag som fortelles kanskje vel effektivt. De nye danseinnslagene er flotte når danserne er tett på publikum, men bevegelsene blir kanskje noe små når de foregår langt oppe i scenografien? Saemi Nïetje som observerer begivenhetene fra sitt tidløst og naturfilosofisk perspektiv er også en utfordring å integrere sømløst i forestillingen.

Lykkelandet han må forlate: 16 år gamle Kalle (Osdkar Tørres Lindstad) finner lykken med Ellen (Oda Isabella Smit Ødegaard) på midtsommerfest 1718. Jula samme år er han okkupasjonssoldat på Røros.

Et nytt scenografisk element er vognen som inneholder et malt tablå med fargerik svensk midtsommeridyll, alt det Kalle må reise fra. Det er et sterkt symbol for håpet og kjærligheten, og en fargerik kontrast til gråsteinen og kulden på Røros. Når denne flyttes på topen av slegghaugene til den siste duetten mellom en døende soldat og hans kjæreste hjemme, er det fint, og i hvert fall tydelig nok. Men det blir mye styr med denne vogna, og i de øvrige scenene oppe på slagghaugen mot slutten fremstår den som et forstyrrende fremmedelement.

Fremmedelement: Boksen fra midtsommeridyllen i Sverige ender som et forstyrrende fremmedlement på toppen av slegghaugene.

LES OGSÅ FJORÅRTES ANMELDELSE: Hvor ble musikken av?

Elden

er minst like gripende som før i scenene der soldater i retrett herjes av sult, frost og utmattelse, da er dette antikrigsteater som virkelig føles på kroppen. Men de påfølgende tablåene på toppen har vi vel sett enda mer spektakulære før?

Trøndelags nye speldronning Catrine Telle har sitt tydelige stempel på forestillingen i sitt første år som regissør. Elden er revitalisert som den rockeoperaen den først var skrevet som, og forynget gjennom nye aktører i de fleste roller. Men jeg tipper hun allerede nå har klare planer for nye justeringer og forandringer neste år. For Telles «Elden» er ikke helt ferdig støpt ennå.

Anmeldelen er basert på generalprøven.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL