Utendørs var det sommervarme på rekordnivå, og inne i Nidarosdomen var ikke temperaturen særlig lavere.
Soweto Gospel Choir (SGC) bød publikum på farge- og rytme-rik fest, og noe nølende lot den fullsatte kirken seg nøde. Ikke sånn helt umiddelbart, men i det minste i god tid før ekstranummeret.
SGC har siden starten i 2003 vært blant verdens ledende gospelutøvere, og besøkte Olavsfestdagene med stor suksess allerede for ti år siden. Nå har de avansert til åpningskonsert i Nidarosdomen-standard, – til tross for at det ikke er veldig mange år siden utagerende gospelmusikk ble betraktet som vel frisinnet for balanserte nordiske kirkerom.
Det er første gang åpningskonserten i Olavsfestdagene ikke er viet klassisk /seriøs musikk, og kanskje første gang katedralen blir brukt til James Brown-inspirert publikumsfrierier.
Derfor er kropp årets festivaltema
«Free your ass and your mind will follow» het det i funkmusikkens glansdager, formulert som en direkte motsats til politiske og religiøse idealer i den nordvestlige verden. Den samme innstillingen har det åtte kvinner åtte mann sterke gospelkoret fra Sør-Afrika. De bruker hele kroppen i sin musikkformidling, de rister rumpe, går ikke av veien for å aktiv sjarmering av damer og herrer på første rad, tyr til og med til godmodig lytehumor; alt for å fremme det opphøyde åndelige fellesskapet, der kroppslig frihet henger nøye sammen med den åndelige.
Litt stusselig må det være for de 16 hete utøverne må møte et såpass traust sittende publikum som vi representerte denne hete lørdagskvelden. Vi la merke til en dame lange fremme som reiste seg og begynte å danse. Men hun følte seg nok litt alene, så hun satte seg pent ned igjen. Vi satt, altså, men vi likte det vi hørte. Og SGC har turnert mye i denne delen av verden, de vet at publikum som oss trenger tid før vi rister rumpe. Spesielt i en katedral.
Glødende inderlighet og smittende energi er noe av hemmeligheten med gospelmusikkens tiltrekningskraft. Men det kreves mer. Sterk musikalitet, en palett av sterke stemmer som både fungerer solo og i harmoni, en dyp indre forståelse av budskapet bak sangene, naturlig rytmesans, samt talent og forståelse for formidling. Alt dette har Soweto Gospel Choir. De byr også på kroppsakrobatikk av imponerende slag. Til tider ble sirkuselementene nesten enerverende, og det var godt at de viste at de kunne tone det hele helt ned. Bare nedtonet, inderlig sang, uten andre instrumenter, uten kroppsbevegelser. Det var fint å kunne la tankene og blikket gå seg en rundtur og la musikken ledsages av inntrykket fra en flott katedral i sin fineste skrud.
I første del av konserten var det først og fremst sørafrikanske sunget på ymse lokale språk som ble formidlet, med sang, kroppsutgtrykk, keyboard og rytmikk.Vi følte intensiteten, men skjønte ikke nødvendigvis konteksten. Men så kom hyllesten til Nelson Mandela, «Freedom Is In Your Hand», i en svært sterk versjon. Da sto konteksten tydelig frem. SGC formidler den langvarige frihetskampen i deres hjemland og alt den innebar av sinne, frustrasjon, smertelige tap, samhold, styrke og til slutt seier. Den etterfølgende salmen skrevet til Nelson Mandela gikk direkte over til Peter Gabriel s «Biko», og det budskapet ble enda tydeligere.
Om den første halvdelen av programmet besto av sanger som var lite kjente for de fleste i publikum, ble avslutningen et publikumsfrieri. En medley av kjente gospelsanger og negro spirituals ble etterfulgt av Miriam Makebas glansnummer «Pata Pata», der publikum ble sterkt oppfordret til å bidra på festen. Så ble det James Brown og «I Feel Good» før en flott versjon av Leonard Cohens ««Hallelujah» fylte katedralen med koret og publikums stemmer. Gospelstandarden «Vade in The Water» som ekstranummer satte punktum for en oppløftende åpningskonsert.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL