Tittelen på Ståle Kleibergs bestillingsverk til Olavsfestdagene innebærer et knippe «løfter» overfor publikum.

«Tror du på lyng?» antyder at naturen vil stå sentralt, både i konkret forstand og som metafor. Den antyder forundring som et sentralt element, og den gir en (delvis humoristisk) assosiasjon til den kristne trosbekjennelsen.

God mottagelse: Publikum var begeistret for urframføring av Trur du på Lyng? i Vpr Frue kirke. Komponist Ståle Kleiberg og poet Helge Torvund ble behørig hyllet etterpå.

På urfremførelsen av Ståle Kleibergs musikalske tolkning av Helge Torvunds poetiske univers, ble de aller fleste av disse løftene innfridd; med ett unntak: De humoristiske snerten i enkelte av diktene ble stående uakkompagnert. Men det tålte de også godt.

«Tror du på lyng?» er delt inn i fire deler; vår, sommer, høst og vinter – som igjen spiller på menneskelivets syklus. På urfremføringen ble halvparten av diktene resitert (av Andre Bræin Holvig) først og så musikalsk tolket etterpå. I den andre halvparten ble teksten sunget av mezzosopran Marianne Beate Kielland. Hver del var musikalsk formidlet av forskjellige instrumentgrupper. I Vår ble Kielland akkompagnert av Ole Christian Haagenrud på piano og Ida Kateraas på klarinett. Sommer ble ivaretatt av en strykekvartett bestående av Atle Sponberg, Anders Larsen, Ole Wuttudal og Øyvind Gimse og Høst av Trio Luna bestående Annika Nordstrøm (fløyte), Jan Petter Hilstad (bratsj) og Ruth Potter (harpe), mens Kielland ble akkompagnert av kun pianist Haagenrud i Vinter.

Strykekvartetten: Atle Sponberg, Anders Larsen, Ole Wuttudal og Øyvind Gimse besørget musikken i bestillingsverkets Sommer-sekvens.

Denne inndelingen innebar en godt balansert helhet, der delene der diktene ble resitert stort sett fungerte enda bedre enn der tekstene ble sunget. Med et helt sentralt unntak; på slutten av Vinter og konserten drev Ole Cristian Haagenruds piano stemningen i stadig mørkere og mer desperat retning, og det smittet over i Kiellands sang. Meget intenst, meget sterkt. Intensiteten og energien på slutten av komposisjonen og konserten, og også i siste del av strykekvartettens Sommer-sekvens, kunne man kanskje savne i andre deler av fremførelsen. Men desto sterkere ble jo da effekten.

Kleibergs musikk kler Torvunds naturbaserte lyrikk godt. Begge forener det vi kan oppfatte som spesifikt norsk, eller skal vi si vestlandsk; med modernistiske, impresjonisme europeiske elementer.

Det ligger også en grunnleggende melankoli i både tekst og musikk. Selv i Vår er det melankoli, og ikke nysgjerrig utforskning som er hovedstemningen. Bortsett fra en sekvens i Sommer med vin og (håp om) erotikk, er det høst som er spesialiteten til disse gutta:

Den blå stripa ved synsranda / glir rett inn mitt okerfarga sinn/ Lyden av hauster eg ha levd / i kvart av mine vakne steg.

Det er vakkert, og det var konserten som helhet også. Men den mektig mørke avslutningen ga en påminnelse om en intensitet komposisjonen godt kunne hatt enda mer av.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Hyllet av publikum: De medvirkende fikk ovasjoner i Vår Frue kirke etter urfremføringen.