Jason Timbuktu Diakité fylte kirken med sterke tekster og fascinerende musikk sent søndag kveld. Olavsfestdagens tema er «kropp», og Timbuktu viste på en glimrende måte hvordan kroppen hans har vært helt avgjørende for hvem han har blitt. Kroppen hans har mørk hud, og det var et problem for den kjente rapperen gjennom hele oppveksten.

Han var klar over at han skilte seg ut fra det store flertallet fra han var ganske liten. I tiårsalderen studerte han en hvit flekk på huden og ønsket at flekken skulle vokse og dekke hele kroppen.

LES OGSÅ: Kropp og hudfarge har formet hvem han er

Forestillingen «En droppe midnatt» viser en annen Timbuktu enn den populære rapperen. Vi får verken høre «Det löser sej» eller «Alla vill till himlen men ingen vill dö». I stedet forteller han en sterk historie om sin egen barndom, oppvekst og familiebakgrunn. Han har med seg et dyktig band som spiller låter i ulike sjangre: Blues, jazz, soul, rap og litt hip hop. Alt er svart musikk og godt tilpasset forestillingens tema.

I et Sverige der det svært innvandringskritiske Sverigedemokraterne nå er ett av de største partiene, er Timbuktus historie et knallsterkt debattinnlegg. Diskusjonene om innvandring kan gå hardt for seg også her i landet, og vi har godt av å høre det han har på hjertet. Unge Jason ville så gjerne bli som alle andre, men det var umulig i omgivelser der det knapt fantes andre med mørk hud.

Det tok flere tiår før han innså at hudfargen og bakgrunnen hans var like mye en styrke som et problem. Mot slutten av konserten fortalte han at han tidligere pleide å si at han var halvt svensk og halvt amerikansk, halvt hvit og halvt svart. Nå sier han at han er både svensk og amerikansk, både svart og hvit. Dermed har han gått fra å være noe halvt til å bli noe dobbelt.

LES OGSÅ: Festivaldirektøren snakket om kropp i åpningstalen

Forestillingen bygger på boka med samme havn som vakte stor oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor. Mye av teksten handler om faren, som har røtter i Sør-Carolina. Timbuktu snakker også om bestefaren og om tidligere generasjoner, som var slaver på 1800-tallet. Han har utforsket familiehistorien grundig, en interesse som ble vekket da han for få år siden passerte 40 og befant seg i en midtlivskrise.

I Nidarosdomen klarte han på en fin måte å sette sin egen historie inn i en større sammenheng. Liv som det Timbuktu har levd, er blitt mer og mer vanlig etter hvert som stadig flere mennesker har flyktet og flyttet rundt i verden. Det er verdifullt å møte en artist som reflekterer over denne typen bakgrunn så godt som Timbuktu gjør.

For meg var historien sterkere enn musikken denne kvelden. Ordene gjorde større inntrykk enn tonene. Musikerne var dyktige og musikken var godt tilpasset temaet, men for meg ble opplevelsen skjemmet av store mengder romklang. Antakelig var lydopplevelsen svært ulik, avhengig av hvor man satt i kirken. De som satt nær høyttalerne, var mindre plaget av romklang enn meg.

LES OGSÅ: Jeg er troende, men ikke religiøs, sa Timbuktu da han opptrådte i Nidarosdomen i 2013