Vinneren?
Ja, du gjettet riktig. Det dreier seg om Jamaica-fødte Grace Jones, på det tidspunkt mest kjent som James Bond-skurk i «A View To A Kill», men som når dette leses nettopp har rundet 70 år og tirsdag kveld entrer Borggårdscenen på Olavsfestdagene, blant annet for å understreke festivaltemaet «kropp».
Grace Jones er en gåte, en sphinx
Men nå skal vi lenger tilbake, til helt på tampen av 70-tallet da det ble skapt hypnotisk nyskapende musikk i Compass Point-studioet i Nassau, Bahamas.
Det var mange sentrale menn involvert i disse innspillingen, og vi skal komme tilbake til noen av dem, men ingen var i tvil om hvem som var den viktigste grunnen til at det for første gang ble skapt magi i dette studioet.
Jeg hadde på dette tidspunktet hørt mye om Grace Jones, jeg hadde faktisk også to av de tre første albumene hennes, som var rene disco-affærer. Av disse tre var debuten «Portifolio» desidert best.
Stor og annerledes - Norges beste festival?
Pilen pekte ikke i riktig retning. Jeg tenkte at Jones hadde gjort sitt som artist, at hun først og fremst var en modell, et stilikon, en klassisk femme fatale. Vi hadde jo sett forsidene på Vogue, vi hadde hørt de ville historiene fra verdens mest fasjonable nattklubb Studio 54, der Grace Jones var den mest uvirkelige av hele det uvirkelige klientellet. Sett fra uglamorøse Trondheim og sammenlignet med de trivelige jentene vi møtte, var Grace Jones fra en annen planet. Var hun to meter høy og ti centimeter bred, spiste hun snille hvite gutter til frokost? (Det har vist seg senere at hun faktisk er rundt 1,75 – men frokostdietten har jeg ikke ettergått.)
Nå er verden som kjent mindre enn man skulle tro. Tilfeldighetene ville det slik at jeg omtrent samtidig ble kjent med en som hadde vært kompis med Grace Jones' tvillingbror i New York. I tillegg skulle Grace Jones ta et musikalsk skritt som gjorde at hun fikk frem det beste i seg, og som førte henne nærmere et europeisk rockpublikum.
Nå for tiden er det mest engasjerte rockpublikummet godt voksne mennesker. Når de (vi) søker etter spennende artister, søker de (vi) gjerne etter artister vi enten kjenner godt fra gamle dager, eller yngre artister som fremfører musikk som ligner den vi hørte på når vi var yngre. Rock er blitt en arena for hygge og gjenkjennelse, vår generasjons «Husker du».
Sterk historie om å være annerledes
Men årsaken til at rock og rockekulturen betyr så mye for mange av oss, er rockens grunnleggende hang til å se utover det vante, og heller dyrke det ukjente, det skumle.
Det var artistene som utfordret det bestående som dro rocken videre, enten det var hoftebevegelsene til Elvis, arrogansen til John Lennon, det androgyne ved David Bowie eller det destruktive ved Kurt Cobain. Men du kunne ikke være for utfordrende, for outrert, heller. For å nå inn til de store masser, måtte en artist sørge for at publikum kunne kjenne igjen noe av seg selv i artistens formidling og budskap.
Grace Jones trengte hjelp på tampen av sin Studio 54-tid. Diskoens periode som en nyskapende sjanger var i ferd med å tørke ut, i hvilken retning skulle hun gå?
Grace Jones ga ut sin musikk på et lite uavhengig selskap, paradoksalt nok kom hjelpen da dette selskapet ble kjøpt opp av en langt større internasjonal aktør, nemlig Island records.
Olavsfestdagenes ambisjon om å omfavne og utfordre alle, gir grunn til begeistring, men også letkjøpte mulighet til tips.
Islands sjef er en av rockens viktigste bakmenn. Chris Blackwell er britisk, men vokste som Jones opp i Jamaica, øya plateselskapet Island er oppkalt etter, og som ga Blackwell sine første hits som plateprodusent og platedirektør. Millies «My Boy Lollipop» og desslike. Senere spesialiserte Blackwell seg på progressiv britisk rock, artister som Steve Winwood, Free, Jethro Tull, Bloodwyn Pig, Emerson, Lake & Palmer og senere så vel Roxy Music som U2, med direktøren selv ofte i en sentral posisjon. Men aldri var han så sentral som da han jobbet med reggae-artister, og da spesielt Bob Marley som han gjorde til den tredje verdens første superstjerne.
Blackwells baser var London og Kingstown, Jamaica, og han visste at alle innspillinger gjort i studioer der nødvendigvis måtte preges av innspillingsstedets sterke miljø og historie. For oss oppe i det nordligste Europa fremstår Compass Point studio i Nassau, Bahamas som et ganske glamorøst sted å spille inn en plate, men tanken bak studioet var å gjøre det og miljøet rundt så pregløst og uinteressant som mulig.
Til gjengjeld fylte Blackwell det med et uhyre kompetent husband, med reggaens fremste rytmeduo Sly & Robbie som drivkraft. Den eneste hvite, den eneste europeer i selskapet var gitarist Barry Reynolds, som hadde jobbet med Blackwell siden bluesbandet Bloodwyn Pig, og som hadde gjort en glimrende jobb sammen med Marianne Faithfull på hennes «Broken English»-album.
Blackwell hadde med seg medprodusent Alex Sadkin, og den første artisten som skulle prøve seg sammen med husbandet tok selvsagt med sin franske stylist Jean-Paul Goude. Dette viste seg å være litt av et team. Berry Reynolds største fingeravtrykk er nok det langvarige samarbeidet med Faithfull, men han jobbet godt med Grace Jones også. De skrev en rekke låter sammen, og han la en delikat gitar på toppen av de sensuelt sugende rytmene i grenselandet mellom funk og reggae som ble varemerket til Grace Jones tre innspillinger i Compass Point.
Grace Jones på sitt beste som artist taler både til intellektet og til driftene, og det er denne kombinasjonen som gjør hennes så spennende; og kanskje skummel? Musikken fra perioden 79- 82 er på sitt beste hypnotisk dansbar, åpenbart skapt i et fellesskap som ivaretok kreativitet og spilleglede hos musikerne. Men Jones' vokal er det bærende og definerende elementet; mørk, sensuell snakkesynging, med overveldende autoritet.
Gode egne låter er en del av suksessen, men det viktigste var likevel knallgode coverlåter av til dels overraskende eller temmelig ukjente låter. Låter av Roxy Music, Sting, Tom Petty var en del av attraksjonen. Mer spennende var det likevel da hun gjorde en i utgangspunktet ukjent låt av ganske så ukjente The Normal til en diskoklassiker, eller at hun gjorde den beste låten på debutalbumet til periodens mest spennende unge britiske band Joy Division, nemlig «She's Lost Control», til sin egen. Hun sanket fans i mange leire med kreativt repertoar.
Hennes første store hit var en versjon av The Pretenders reggaepopflørt «Private Life». - Oi, var det sånn låten egentlig skulle vært, utbrøt Chrissie Hynde da hun hørte Jones' versjon.
Den låten som kanskje står igjen sterkest i ettertid er «I've Seen That Face Before (Libertango)», som hadde utgangspunkt i en tango av Astor Piazzolla. Men det største øyeblikk for undertegnede var og er monologen «Walking In The Rain», skrevet av duoen Wanda / Young og opprinnelig spilt inn av deres band Flash & The Pan.
For noen er George Young storebroren til Angus og Malcolm Young i AC/DC, og produsent for noen av bandets album. For meg er Angus Young lillebroren til han som skrev en av 60-tallets beste låter i «Friday On My Mind», og som skrev og ga ut svært mye fin musikk også senere.
Som «Walking In The Rain», som er fin med Flash And The Pan, men virkelig udødelig hos Grace Jones: Feeling like a woman, looking like a man resiterer Grace Jones i den ultimate formidlingen av utenforskap.
Compass Point og husbandet skapte store øyeblikk også med andre artister, som en serie album med Black Uhuru, og Joe Cockers ene anstendige album i moderne tid. Men konseptet ble utvannet etter hvert som alle skulle til Bahamas og spille med Sly & Robbie, inkludert The Rolling Stones og Bob Dylan.
Grace Jones skulle videre, men visste ikke helt hvor. Lenger ut på 80-tallet møtte hun tidens mest ambisiøse britiske produsent Trevor Horn og resultatet ble «Slave To The Rhythm, en låt som har tålt tidens tann, og vel så det.
Siden ble det James Bond og alt det der. Jeg så henne på konsert 2009, det var veldig bra. Jeg husker riktignok best at sceneriggen var som et stort klatrestativ og at hun drev og klatret og smøyg seg rundt høyt og lavt. Eller, kanskje husker jeg feil. Men det ville vært fint sånn.
Hun gjorde visstnok en flott konsert på Øyafestivalen i 2016, og spillelistene fra i år tyder på at heller ikke Grace Jones selv har glemt at det var i Bahamas-perioden hun skapte sine største stunder. Klassikerne er på repertoaret, så spørs det om Grace Jones i sitt 71. år er like dyrisk, like smart, like uoppnåelig og like suverent elegant som for drøyt 35 år siden.
Fargesprakende inderlighet i Nidarosdomen
Uansett blir det et møte med et av tidenes stilikoner, som har fått fornyet aktualitet gjennom dokumentarfilmen «Grace Jones: Bloodlight and Bami» som ble vist på Kosmorama for noen måneder siden.
Grace Jones på 1-2-3