Hvordan blir et liv om man på forhånd vet hvor lang tid en har på seg?

I Chloe Benjamins roman følger vi livsløpet til fire søsken av en jødisk immigrantfamilie i New York på seksti- og syttitallet. Jenta Varya er eldst, og følges i tett rekkefølge av David og Klara, mens Simon er yngst. En sommerdag når Varya er tretten og Simon er sju, bestemmer de seg for å oppsøke en spåkone de har hørt rykter om skal ha flyttet inn i nabolaget. Ikke bare lykkes barna med å finne tak i sannsigersken, uten særlig betaling oppfyller hun deres forventning om et gløtt inn i framtiden. Alle fire får i tur og orden beskjed om hvilken dag de skal dø. I årene som kommer rives ungdommene mellom å tro på og å mistro spådommen.

Livene vi lever er en stadig reise inn i det uvisse, ingen av oss kjenner dagen og timen det skal ta slutt. Det er dette premisset Benjamin snur opp ned på med sitt grep, og hun utnytter det til fulle. Hver krik og hver krok i søsknenes tilværelse belyses av dette ene øyeblikket i spåkonas lurvete leilighet.

Selv om jeg godtar hvor voldsom en slik opplevelse i barndommen må være, strever jeg med å akseptere at alle fires liv så til de grader kjører seg fast i dette ene premisset. Det som fungerer best, er når Benjamin bruker søsknene til å fortelle en større historie, brytningen mellom den nye og den gamle tid. Jeg liker hvordan hun lar de korte livene skinne, og får oss til å stille spørsmål ved idealet som er det lange livet: nitti år og mett av dage.

Jeg liker også hvordan hun tegner kontrasten mellom Klara, som tredjegenerasjons emigrant, og hennes partner Raj som er førstegenerasjon. Klara tror hun forstår, at de to er det samme, men så er det en avgrunn av ambisjoner og forventninger som skiller dem.

Benjamin skriver stramt og godt, og hun fremstår som smart. Samtidig oppleves karakterene hennes som flate, antagelig fordi de blir forklart for mye og for tydelig. Etter å ha vendt siste side er det ingenting jeg egentlig lurer på angående disse fire søsknene. Udødelige, javel, men akk så forglemmelige.