Den spennende tittelen som er hentet fra første linje i barneregla om hvor mye en hadde, fikk, mistet og har igjen, gjør meg nysgjerrig og forventningsfull. Også fordi Marsteins forfatterskap i seg selv er spennende. Men denne gangen ble jeg litt skuffet.
Mesterlig og grufullt om jødefamilien og terroristen fra Levanger
Han har skrevet roman om Bandeklosteret
Delvis på grunn av at forventninger til at resten av reglas metaforiske utgangspunkt skulle bli en del av historien, ikke ble innfridd. Det ligger riktignok noen spennende implisitte diskusjoner om differansen mellom forventninger og realiteter i et levd liv: Så mye hadde jeg. Så mye har jeg. Slik ble/er livet. Men beskrivelsen av hovedpersonens mange forsøk på å finne nærhet i samliv, blir mer slitsomt enn spennende, selv om det språklig flyter godt og innimellom er fascinerende.
Jeg-personen Monica går kronologisk gjennom sine mange samliv og seksuelle forhold fra hun er 13 til hun nærmer seg 6o år, vekselvis med refleksjoner over forholdet til slekt og familie. Hun går fra det ene forholdet til det andre, praktisk talt fra den ene dagen til den neste. I løpet av sitt voksne liv har hun forhold til ulike menn med ulik bakgrunn. På stadig søken etter bekreftelse. Men verken medstudenten, akademikeren, forfatteren eller kokken – for å nevne noen – holder mål. Forholdet til jobb og til sitt eneste barn er også en søken etter bekreftelse, samtidig som hun ønsker å være fri. I motsetning til det A4 - livet hun mener søstre og foreldre lever. Ingen er «lykkelige». Her blir det litt mange klisjeer.
Slik blir bokhøsten 2018
Rune er den nye beboeren i Adrianstua
Romanens fascinasjon er likevel det underliggende eksistensielle spørsmålet om hva som er et godt liv og at det er flere måter å leve på. Heldigvis. Innimellom belyses det av tilnærmet humoristiske beskrivelser av kollisjoner mellom ulike holdninger.
Men hvorfor ble livet som det ble for denne hovedpersonen? Det er vanskelig å få sympati med henne. Det har nok heller ikke vært noe poeng for Marstein å skape en «positiv helt», heller ikke en anti-helt. Men for meg er hun utydelig. Det gjør det litt vanskelig å leve seg inn i – eller leve med henne og historien hennes.
Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN