Eller. Hun er jo Grace, i alle betydninger av ordet. Jeg, derimot, landa pladask og ble liggende. Men jeg fikk henge med henne et øyeblikk. Helt sant.
Klart jeg husker Grace Jones fra 80-90-tallet. Hun var høy, tynn, nesten to meter høy, kledd i drøye kostymer, med hår og sminke av en annen verden, og en stemme som kom fra dypet. Smått skummel, for å være ærlig.
Hun er en gåte, en sphinx
Tirsdag kveld opptrådte hun på Olavsfestdagene. Jeg var litt «skal - skal ikke», var egentlig opptatt, men i siste liten bestemte jeg meg for å dra. Småstressa skrenset jeg hjørnet på Vestfrontplassen og To tårn da klokka tippet ni.
Konserten var F-A-N-T-A-S-T-I-S-K. Hun avsluttet med «Slave to the rhythm», kledd som en gudinne i kroppsmaling og neonfarger, med en rockering rundt livet. Jeg holdt pusten, prøvde kunsten for ikke lenge siden. Det var lettere før, for å si det sånn. Men Grace holdt rockeringen igang, danset med den rundt livet, viste at hun ER the rythm.
Adresseavisens anmelder klinket til med fem på terningen: Vi ble slaver av Graces rytmer
Hun lovet oss « A Jamaican trip» - og innfridde. Og det stopper ikke der.
Neste dag, nærmest ut av det blå, ble det annonsert visning av Sophie Fiennes' dokumentar om henne. Og ikke nok med det - Grace Jones skulle komme.
Olavsfestdagene hadde visstnok jobbet hardt med å få avtalen i havn. Grace svarte ikke ja før kl 1300 samme dag.
Kinosalen var den kaldeste de kunne oppdrive, ikke var den fullsatt heller, merkelig nok. Jeg sank ned i stolen, spent på å få vite mer om mitt nye idol.
Artist Siri Gjære syntes det var psykedelisk å tenke på at Grace Jones er i byen.
Vi fikk møte en usminket versjon av Grace, se livet på veien, hvordan hun turnerer folk, skifter aksent, språk og personlighet. Vi så sikkert ti ulike utgaver, og fulgte henne på flere besøk hjemme hos familien på Jamaica. Hun vokste opp i et religiøst hjem, og de var ikke akkurat gladkristne. I en periode bodde Grace og broren Noel hos mormoren, og hennes nye mann Peart. MasP, som Grace kalte ham, svingte pisken når han følte for det - ikke rart Grace tok på sine høyeste hæler, lukket porten til barndomshjemmet og dro.
Akkurat det kostet, lenge så de på henne som djevelen selv. Men Grace fortsatte, ble skuespiller, supermodell og skrev låter i raseri og framførte dem ditto, akkompagnert av outrerte kostymer.
Vi klappet da visningen var over, og reiste oss da hun kom inn. Kledd i dramatisk svart, med røde hansker og et vinglass i handa, sammen med regissør Sophie Fiennes og Silje Engeness i Kosmorama.
- Hvordan liker du Trondheim, spurte Engeness.
- Det er helt fantastisk å være her. Jeg satt og så ut under innflygingen, på fjorden og landet. Tenk, dere kan drikke vannet, hver dag. Og alle tunnelene, jeg elsker dem - inn og ut, inn og ut, svarte hun og la på rå latter.
Grace gir ikke intervjuer, bare hvis hun føler for det, men denne ettermiddag åpnet hun for spørsmål fra salen. Hjelpes. Jeg satt å følte på stemningen, mens jeg prøvde å klekke ut noe smart. Metoo kunne vært en mulighet, men nei. Jeg så at hun var iferd med å stenge døra, og ganske riktig - jeg fikk siste spørsmål. Så jeg tok sats, og sånn gikk det:
- Tusen takk, du ga oss en fantastisk opplevelse i går kveld. (hun nikker og smiler) I filmen snakket du om det å bli gammel - ikke at du ser gammel ut, altså - over hodet ikke. (Er det mulig?! Men hun ler, salen ler også) Men du sa at du ikke vil være alene, eller bli ensom, så jeg lurer - skjer det noe magisk i livet ditt akkurat nå? (Hadde snappet opp et rykte om ny kjæreste)
Svaret kommer kontant.
- Å, du lurer på om jeg har sex?
- Vel, kanskje ikke... hele salen bryter ut i latter, Grace ler mest. Hun storkoser seg, setter øynene i meg, ertende, åpen, glad.
- Jeg har hatt sex tre ganger om dagen etter at jeg kom hit. Skandinavia gjør noe med meg, Trondheim har gitt meg en ny vår.
Så ler hun enda mer, rykker oss ut av trøndertraurigheten, og hvisker til Silje Engenes:
- Det er faktisk helt sant.