Boka er delt inn i bølger. 1. bølgestarter manende, men ender i en mer pratsom enn suggestiv taleflom. Dette inntrykket blir stående til siste vers.
Bare unntaksvis har besvergelsene den forventede hypnotiske virkning. Iblant - for ofte - sklir det over i bokstavrimende ordgyteri, som her: «de forsøker å forøke seg i støvet / sitrer visshet visdom vett og vissvass».
Mesterlig og grufullt om jødefamilien og terroristen fra Levanger
Han har skrevet roman om Bandeklosteret
Diktsamlingen er på rause 110 sider. Med litt måtehold kunne den vakre Abel-parabelen på side 14-15 dannet grunnlag for helhetsinntrykket.
Sånn gikk det ikke. Allerede på side 16 kommer et lilleulv-dikt, en slags sosialrealisme med metafysiske overtoner som leder tankene mot Ole Paus’ «I en sofa fra Ikea sitter far og denger mor, det er lørdagskveld og mor har sølt lit øl på stuens bord», men helt uten trubadurens kvikke eleganse.
Slik blir bokhøsten 2018
Rune er den nye beboeren i Adrianstua
I 2. bølge stiger temperatur og temperament. Her skal urett gjenopprettes, og diktjet’et lover i passe truende ordelag å «vaske skiten din / med blodet mitt». Dessuten, i tidens fylde skal du stå og rope på mor, men «det er vi som er mora di nå». Uha!
Et sinne gir kunstig volum til musklene i disse diktene. Det folder seg ut i alle retninger. Flere størrelser fra tegneserienes verden setter skapet på plass. Det gjør brorparten av Latinamerika, og. «Historiens engel» skifter dessuten navn, og blir til «angel», og det lover ikke godt.
Det er i denne bølgen titteldiktet kommer, også det preget av et febrilsk mørke: «alle har en uvenn her på jord du óg / venn med alle».
Går kronologisk gjennom alle seksuelle forhold fra hun var 13 til 60
Enn om vi viste datoen vi skal dø
Enn om vi ikke føler lykke over å vente en baby
Av og til tetner et og annet dikt til, og blir konsist (som i trickle down), og inn mellom frenetisk gravalvoret lyser dette som en hardt tiltrengt selvironisk liten juvel, men altfor ofte støter vi på metaforer som ikke sitter («Diskoteket i kjelleren» = «kjempens hjerteslag»), og helt overflødige dikt, som det åndssnobbete og nedlatende diktet om ubehaget ved å være poet og lese høyt på poesifestival.
Etter lesningen av «Venn med alle», står dette inntrykket og ruver: En bok som altså pumper opp bicepsen, men med for mange lettvinte løsninger, og uten umistelige innsikter, skrevet av en forfatter vi forbinder med det stikk motsatte.
Anmeldt av FARTEIN HORGAR