Egentlig er det Karin Fossum som er Norges fremste krimforfatter. Hun lager ikke overdådige spenningstablåer som Jo Nesbø, hun skaper ikke krim som er en flukt fra virkeligheten, hun skaper krim som reflekterer virkeligheten.

Ikke til forkleinelse for Nesbøs underholdningskrim, men jeg er enda litt mer stolt over at Fossum er norsk. Hun har skapt sin helt særegne sjanger, der fokuset er mekanismene som kan gjør hver og en av oss til forbryter, hver og en av oss til morder.

Som etterforsker har hun den sindig reflekterende hedersmann Konrad Sejer. Men i de senere bøkene har han trådt mer i bakgrunnen. Det er gjerningspersonene og ofrene som er de egentlige hovedpersoner i Fossums bøker.

I 2016 kom «Hviskeren», som sammen med «Elskede Poona» vil blir stående som høydepunkt i hennes forfatterskap, og i norsk krimhistorie.«Formørkelsen» er ikke av samme klasse, men interessant og spesiell nok.

Utgangspunktet er tragisk nok. En 15 måneder gammel gutt faller ned fra en hotellveranda, og dør. Foreldrene hans var ikke helt på bølgelengde denne kvelden, og de skylder på hverandre. De var på hotellet for å diskutere skilsmisse, og etter tragediene blir ikke stemningen bedre mellom dem. Miele Madani er innvandrer med hissig temperament og en slags voldsfortid, Sylvi Roos har et betydelig alkoholproblem. Hver har de sin oppfattelse av hva som skjedde denne ulykksalige kvelden. Sejer og hans assistent Skarre etterforsker, men hva kan man gjøre når påstand står mot påstand.

Sejer lar tiden gå, ser hva som skjer, la ting utvikle seg. Kanskje en litt uansvarlig strategi, som kan gi grobunn for nye tragedier. Både Sejer og Skarre følger opp med besøk hos begge parter, hvis liv tar overraskende vendinger.

Men om disse vendingene er overraskende nok til å skape en virkelig god spenningsboken er jeg mer usikker på, de allmennmenneskelige aspektene er heller ikke like påtrengende sterke denne gangen. Jeg har også en mistanke om at Fossum er litt smålei sin hovedperson Konrad Sejer.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL