Mange er blitt hektet på denne spesielle romanserien, der Ketil Bjørnstad er tro mot sin fortellerstil fra bok til bok, tiår for tiår.

Han veksler fortsatt mellom å skrive i første og tredje person. Personlige erfaringer og anekdoter kobles til begivenhetene som formet verdensutviklingen. Det er verden som var Bjørnstads, men til forveksling også den som var hver enkelt lesers. Begivenhetene kommer rullende frem fra hukommelsenes dyp mens man leser.

Temperaturen kan variere, og også den litterære snerten. Her er knallgodt fortalte historier, side om side med høflige omstendeligheter og historiske oppramsinger.

Selv om oppsettet er likt for hvert tiår, er det forskjellig tematikk og fokus. Oppgjøret med kritikere fra forrige roman er borte, nå er fokuset på at Bjørnstads verden blir større på mange vis.

Tilknytningen til plateselskapet ECM åpner opp et verdenspublikum som turnerende jazzmusiker, han flytter med sin journalist-kone til Paris og er tett på store begivenheter (som Dianas død). Som etablert forfatter og musiker reiser han på stipendopphold, og mens han i forrige roman, forrige tiår, oppførte seg klosset i møte med internasjonal elite, har han nå lært seg kodene. På opphold i sørfranske St Paul spiser han utendørs-lunch daglig i kjendisrestauranten La Colombe d’Or med den største selvfølgelighet.

Men Bjørnstad-gutten kan fortsatt føle seg bortkommen, han får fint frem at den usikre gutten han en gang var aldri er langt unna, selv ikke i årene hans kunstneriske karriere er på sitt mest intense.

Han avslører i denne boka litt av seriens metodikk, at fortellingen er basert på en fruktbar allianse av syvende-sans nedtegnelser og god hukommelse. Han forteller at han føler slektskap med Frederico Fellinis motivasjon for å lage den selvbiografiske filmen «Amarcord»: å hylle alle menneskene som har vært viktige i livet hans.

Her er herlige passasjer, som måten han runder av forbindelsen med Kjell Bækkelund, skrevet etter less is more-prinsippet han ellers ikke akkurat følger slavisk. Et kveld med Axel Jensen og Ingvar Ambjørnsen formidles kostelig. Han binder fint sammen de personlig følelsesmessige og de intellektuelle referansene, men forfatteren saboterer av og til illusjonen om at dette er hans tanker i fortellingens nåtid. Som når han ved ankomst til Latvia føler seg som hovedpersonen i Kazuo Ishiguro senere utgitte «The Unconsoled».

Temperaturen kommer spesielt inn i forbindelse med attentatet på William Nygaard, og den politiske og offentlige behandlingen av dette som Bjørnstad finner provoserende feig. Dette var åpenbart et religiøs / politisk motivert attentat, hvorfor ble det ikke behandlet som det?

Dette er en velkommen kontrast til høflig omtale av folk han liker, og selvfølgeligheter om med fordel kunne vært strøket, av typen Han kjørte tilbake til Sandøya dagen etter, full av tanker, eller: Men dramaet i mitt eget liv blir så smått, sett opp mot det store dramaet i verden.

I 766 sider full av referanser er det mange fakta som skal sjekkes. Småfeil oppstår. «Tyven Tyven» er nok den DumDum-låten som oppleves mest personlig av vokalist Prepple Houmb, men han har verken skrevet den eller noen andre av bandets låter. Og kjenner jeg Bjørnstads kone C rett, var det nok amerikanske The Monkees og ikke norske Monkeys hun var fan av i sin barndom.

Dette er småting i en bok proppet av levd liv og opplevelser, men det er alltid morsomt å finne feil. (Og for ordens skyld: Boka inneholder korte omtaler av en rekke enkeltpersoner, blant annet et par Bjørnstad-hyggelige setninger om undertegnede.)

Anmeldt av OLE JACOB HOEL