Jon er lærer på videregående, gift med karrierekvinnen Vilje og sammen har de snart 6 årige Andreas.

Jon hadde en oppvekst med mørkeredsel og frykt. I romanens start har det nylig vært et terrorangrep i Paris, noe som opptar Jon i overkant mye, som en ytterligere bekreftelse på verdens undergang. Likevel har han vært med et team til Zimbabwe sammen Leger Uten Grenser, som logistiker. Her opplevde han jordskjelv og et angrep på stasjonen av en religiøs menighet, ledet av en tidligere soldat. Men han drar hjem da han får høre at Vilje er gravid.

På lærerværelset merkes Jons sinne da han kommenterer terroraksjonen og blir møtt med overbærenhet av en kollega: «..., det eneste kroppen min ropte om lov til, var å plante den knyttede neven i fjeset hans, hamre den falske medlidenheten ut av det, til det ikke var mer ansikt igjen.»

Men også overfor sønnen tar sinne over, før de skal i barnehagen, når Andreas heller vil leke med lego enn å kle på seg, når han begynner å gråte, for Jon kjenner seg igjen, da han var den pysete ungen, i Andreas, og det gjør ham rasende og han tar et fysisk hardt grep rundt fjeset til sønnen. Da han oppdager at Andreas har kikket på en brutal youtube-video kaster han Ipaden hans i søpla og i samme slengen kaster han P-pillene til kona og smeller knyttneven i speilet på badet så blodet spruter.

Den mest spennende delen i denne fortettete og skremmende romanen, er når Jon og Andreas legger ut på vandring i skogen. Han vil se at sønnen mestrer naturen og gjøremålene. Jon krever at han skal tenne bål, suge innholdet av et ustekt fiskehode, vade over ei elv, skyte fugl med pil og bue. Og Andreas vokser og blir modigere, men fortsatt utøver Jon sine fysiske utfall, truer en mann i skogen og da de møter to unge kvinner i ei hytte og der Jon ikke mestrer den spente situasjonen, og i redsel for å miste kontroll, noe som vises, flykter de fra kvinnene, som vil at Jon skal la Andreas være igjen hos dem.

Emanuelsen har skrevet en roman med psykologisk dybde, om en mann med ubehandlede sår i sjelen. Han setter den maskuline psyke under en ubarmhjertig lupe. Det er hudløst, klarsynt og gjort med innlevelse. Jons forsøk på å navigere seg bort fra kaoset i sinnet og inn mot sønnens oppdragelse, er både skremmende, motstridende og empatisk.

Anmeldt av STEIN ROLL