Ansiktene deres lyste fra borgen, og de skinte fra scenen. 40 år etter at forløperen, punkbandet Wannskrækk oppsto, 30 år etter at de skrev sine største klassikere, viste bandet at de har all sin kraft og all sin appell i behold.

Etter en triumf av en konsert fredag kveld, er det fristende å spørre: Hvor var du da Dumdum Boys spilte på Sverresborg?

Jeg har fulgt dem helt siden starten, og jeg hører dem nok med andre ører enn mange andre. For meg fikk derfor opplevelsen en ekstra dimensjon: Etter så mange år, etter en god del opp og ned, er det godt å oppleve at Prepple, Kjartan, Sola og Aslak så til de grader holder koken.

Har de spilt «Tyven tyven» i en så rørende versjon før? Har Kjartan spilt så fint gitar på «Slave»? Er «Hagelangs», med Honningbarna som gjesteartister, blitt framført med en slik dybde?

Foto: VEGARD EGGEN

Se bildegalleri: Blinkskudd fra Dumdum Boys

Selv tenker jeg på den sangen hver gang jeg går oppover Singsaker mot Tyholt. «Har aldri flytta herfra, jeg har rømt», er ei tekstlinje som vil gå inn i norsk litteraturhistorie. De beste låtene til Dumdum Boys sitter i kroppen, i ryggmargen, og det var en nytelse å høre dem i sterke versjoner i 2018.

Har de noen gang vært så bra som nå? Klart de har. De skrev bedre låter i «gamle dager», og det var enda tøffere å stå ti meter fra scenekanten i Samfundet da de spilte der på slutten av 80-tallet. Men likavæl.

«Noen og tjue er ingen alder», sang Prepple i sin tid. Den låten («Oppned») sto ikke på repertoaret på Sverresborg, men han kan med like stor overbevisning synge «noen og femti er ingen alder» i dag. Prepple og resten av gjengen er i midten av femtiårene.

Hva skjedde? Jo, det regnet ganske mye. Honningbarna sto for en sterk oppvarming med samme type musikk som Wannskrækk spilte for 40 år siden. Klokken 21.30, ganske nøyaktig, gikk bandet på scenen og gjorde som de har gjort på flere konserter i det siste, de startet med en gammel klassiker, den om at «jeg lever i en drøm, en vill en, jeg spiser solnedganger som drops».

Foto: VEGARD EGGEN

Den satt som et skudd. Prepple og resten av bandet var mye mer skjerpet enn sist de opptrådte i Trondheim. Det var i 2016, og de framførte hele «Pstereo»-albumet på Pstereo-festivalen. Det fungerte bare sånn passelig. På Sverresborg fungerte alt så meget bedre.

«En vill en» er en 30 år gammel låt, utgitt da bandet var en sensasjon i norsk rock. Få år senere ble de hyllet som en av «de fire store», ved siden av Delillos, Raga Rockers og Jokke og Valentinerne.

Intensiteten dalte noen hakk etter den sterke åpningen. «Lunta brenner», «Takke faen» og det som fulgte, var bra nok, men det var med «Englefjes», den om at «jeg går i bane», det begynte å bygge seg opp for alvor.

Da hadde det gått 20 minutter. Derfra og inn var konserten en triumf. Bassist Aslak Dørum fortalte en historie om da trommeslager Sola Johnsen var sommervikar på Sverresborg som sjarmerte alle. De sang «Tid og sted» og nærmet seg «Tyven tyven», en sang som er en påle i Dumdums historie. Den blir mer og mer rørende desto eldre man blir.

De siste 45 minuttene var en hitparade uten like. Bandet spilte med en innlevelse og en dybdeforståelse jeg ikke kan huske å ha hørt før. Men det kan ha sammenheng med alder, sentimentalitet og økende lettrørthet.

Foto: VEGARD EGGEN

Har Prepple sunget det siste ordet i «Mitt hjertes trell» så suverent før? «Treeeeeeeeeeeeeell.» Kanskje.

De avsluttet med tre sterke ekstranumre, og da «Splitter pine» tonet ut i natten, tenkte nok mange av oss at sannelig er vi heldige her i byen, som har et slikt band, som har en så bra konsertarena som inspirerer dem til å gi sitt aller beste. Sannelig er vi heldige som har modne menn som spiller sine gamle klassikere så suverent.

Anmeldt av Trygve Lundemo