Kunsten å spille godt og effektivt på et begrenset utvalg med virkemidler, kan gi god og spennende film på små flater med relativt små midler. Den særdeles velspilte og velgjorte danske debutfilmen «Den skyldige» er et lysende eksempel på det. Den er et av årets nordiske filmgjennombrudd for regissør og manusforfatter Gustav Möller.
Det meste av filmens 85 minutter har Jakob Cedergren i bildet som politimannen Asger Holm, snakkende og lyttende i telefon, på kveldsvakt på alarmsentralen i København. Cedergren gjør en ekstremt god prestasjon, men også lydmiksen med stemmene og lydene i den andre enden, samt musikken, er med på å gjøre «Den skyldige» til en film med langt flere og enda sterkere bilder enn de vi ser på lerretet.
Telefonen er en oppfinnelse som er litt eldre enn filmen. Siden filmens fødsel har de to fulgt hverandre som dramatisk virkemiddel på kinolerret i over hundre år, omtrent på linje med brevet i klassiske romaner. Etter at mobiltelefonen har endret folks liv dramatisk, har det gjerne blitt mer enten eller for hvordan filmer bruker telefon som virkemiddel i handlingen. «Den skyldige» går «all in», for å si det sånn.
Det er laget flere gode filmer med telefonbruk som sentralt dramatisk element. Den ferske Netflix-thrilleren «Wheelman» er et brukbart eksempel, mens dramaet «Locke» (2014) med Tom Hardy som bygningsarbeider på biltur gjennom natta med mobiltelefon kanskje er det beste nyere eksemplet.
«Den skyldige» gjør et enkelt, men særdeles effektivt grep ved å snu på en velbrukt filmscene med telefon. I stedet for å skildre et intenst drama gjennom ett eller flere offer som underveis ringer nødnummeret til politiet, skildres hele historien fra perspektivet til han som tar imot nødsamtalene og gjør vurderinger av hvordan ropene om hjelp skal håndteres.
Filmen går rett på sak, ved at Jakob Cedergren kommer på vakt på alarmsentralen, tar på seg headset og møter nattsiden av København og tilliggende områder. Det antydes innledningsvis en forhistorie hos vår mann ved at Cedergrens politimann åpenbart er tatt bort fra gatetjeneste, er degradert til sentralbord og skal møte i retten dagen etter.
Så mye mer av selve handlingen skal og bør ikke røpes. Det beste med filmen, foruten Cedergrens spill i hovedrollen, og måten lyd og stemmer i den andre enden av telefonene skaper bilder på, er hvordan manuset utporsjonerer informasjon underveis, til politimannen og oss som ser på.
Cedergren, som spilte kong Haakon i den norske tv-serien «Harry & Charles» (2009) har gjort mye bra på film og tv tidligere. Hans framstilling av politimannen som krysser noen grenser i forøk på å hjelpe en fortvilet kvinnen i den andre enden av nødtelefonen, er en prisvinnerprestasjon av intenst filmskuespilleri. I en velgjort, velspilt og velskrevet dansk thriller av et stort nytt filmtalent.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG