Dette var den norske supergruppens første opptreden i Trondheim siden de to konsertene på Lerkendal stadion i 2006 og 2010 – da for enda flere publikummere, nå i en hyggeligere arena.
A-has konsert var den fjerde på Sverresborg på en liten uke. Det har vært veldig forskjellige konserter, men alle har vært bra på sin måte. A-ha ble en andektig kveld, et voksent konsentrert band foran et voksent lyttende publikum. Det var tydelig at dette ikke var et fredagspublikum, men den seriøse og hengivne rammen rundt det hele kler både bandet og musikken.
Den virkelig magiske stemningen kom først på ekstranumrene.
Bridges lanserte andreplata – 38 år etter den ble spilt inn
Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy, var som alltid forsterket med slagverk, bass og ekstra keyboard, men også en strykergruppe på tre. De tre hovedpersonene står alene fremst på scenen, så langt fra hverandre at det er vanskelig å fange alle tre på ett bilde. De seks andre musikere er plassert på et podium på bakscenen, omringet av et elegant lysshow.
Det er lett at blikket faller på lysshowet, eventuelt blir du henfallen til å studere kameravinklene i videoproduksjonen. De tre hovedpersonene krever ikke mye oppmerksomhet. De er opptatt av arbeidsoppgavene sine, og forsøkene på hyggelig småprat mellom noen av låtene faller sånn passe vellykket ut. Men det er hyggelig de prøver.
Strålende fornøyd over helgens sverresborgkonserter
Vi leter fortsatt etter det spesielle Marcus og Martinius-sounden
Etter en feiende flott åpning med «Cry Wolf», gikk opptredenen inn i en mer anonym fase, med låter publikum ikke har veldig sterkt forhold til (bortsett fra den innsmigrende versjonen av «Crying In The Rain». Paul Waaktaar-Savoys gitararbeid imponerte mer og virket mer engasjert enn Harkets vokal. Men Harket sang seg virkelig opp. Han har jo stadig en av popens mest karakteristiske stemmer, og synger like klokkeklart som før, selv om han ikke går fullt så høyt opp. Han må også tydelig konsentrere seg for fullt om vokalen, det er lite kommunikasjon med de andre i bandet, lite med publikum. Men etter en svært fin versjon av bandets flotteste låt, «Hunting High And Low» smilte han godt, og etter det var han tydelig mer avslappet og komfortabel på scenen. Kastet skinnjakka gjorde han også.
Kari satte A-has publikum i stemning
Et av de første høydepunktene på konserten var en nydelig «Lifelines» – som gikk direkte over i kveldens overraskelse; en oppdatering av demoversjonen av bandets fjerde single «Train Of Thought». Den arrogante og kantete versjonen, der Harket slapp kontrollen over stemmen, ble en kontrast til den elegant kjølige flyten som preger de fleste av bandets låter. Absolutt fint at ikke hele konserten var sånn, men utmerket motvekt til den påfølgende «Stay On These Roads», med lysende telefoner fra mesterparten av publikum.
Bandlyden ble stadig fyldigere, og stemningen bedre etter hvert som hitene kom tettere og arenaen ble mørkere. Men jeg var litt overrasket over at de ikke brakte noe inn fra sin, etter rapportene, svært vellykkede akustiske turné inn i også dette showet. Konserten hadde trengt litt mer dynamikk, mer variasjon i uttrykket.
Så ble det virkelig fett og fint til slutt. Høydepunktet var, som alltid på A-has konserter, The Living Daylights - et kraftullt band og en frontrekke som oppildnet publikum til allsang. Det var monumelt og flott, jeg så ikke én publikummer som ikke sto og gliste; i en skala fra fornøyd til lykkelig. Det var synd det tok så lang tid før det ble virkelig magisk på Sverresborg.
Men magisk ble det, et av de virkelig store øyeblikkene på en særdeles vellykket Sverresborg-sesong.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Dette spilte A-ha:
Cry Wolf
The Blood That Moves The Body
Weight Of The Wind
Minor Earth Major Sky
Crying In The Rain
Foot of the Mountain
Analogue
Lifelines
Train Of Thought
Stay On These Roads
Sycamore Leaves
Manhattan Skyline
Hunting High And Low
I've Been Losing You
The Sun Always Shines On TV
-
Scoundrel Days
The Living Daylights
Take On Me