Over 12 år etter at de ble oppløst, fikk Gåte sin debut på Pstereofestivalen, den største festivalen i hjembyen.

Publikum og festival ble overrasket av et uannonsert tordenskyll fredag kveld, men sekunder før Gåte gikk på, kom sola tilbake. Og det ble den fine stunden Gåte fortjente.

Dette er den tredje konserten etter comebacket jeg opplever, så jeg har begynt å lære meg triksene. Men det er likevel stadig fint. Siden forrige gang jeg så dem, på Steinkjerfestivalen for snart to måneder siden, har de finpusset detaljer og bygd om settet litt.

LES OGSÅ ANMELDELSEN AV LIL PUMP: Fullstendig skandale

Gåte anno 2018 er tross sin base i folkemusikk et utpreget metallisk band, der varemerket er vare stemningsanslag som på et visst punkt «tar av» og vendes til støydrevne infernoer. Det er både skikkelig tøft, og veldig profesjonelt og dyktig utført, av rytmeseksjonen Mats Paulsen og Jon Even Schärer (trommer), Sveinungs Sundlis keyboard (av og til fele), Gunnhild Sundlis stemme og ikke minst Magnus Børmarks gitar og magiske rytme- og støyboks.

Ikke noe å si på energien: Sanspillet mellom Sveinung Sundli og Magnus Børmark slår fortsatt gnister.

De står for en heidundrende fest, med overordnet driv, tettpakket med detaljer, ledsaget av temmelig gymnastiske øvelser fra flere av medlemmene. Men denne gangen var det rom for både en viss oppbygging, og så ble konserten avsluttet ømt og innadvendt, som i riktig gamle dager, med den vare og flotte «Sjåaren».

Rett før det fikk vi konsertens soniske og visuelle høydepunkt, klassikeren «Margit Hjukse», som er Magnus Børmarks feststund. Han spiller «slide» med en lyskaster, han klatrer opp på den største høyttalerkassen og spille fire meter over de andre, mens scenen er badet i hvitt lys og enda hvitere lyd. Jeg har tidligere skrevet at Magnus i 2018 fremstår som om Jimi Hendrix var gjenfødt som aerobicinstruktør, og føler ikke trang til å trekke tilbake påstandene.

Det kan så være at det av og til er en tynn linje mellom lett teatralsk innlevelse og ren posering, men det holder seg innenfor.

Pstereo-anmeldelse: Ettermiddagskonsert i regn for et av årets beste albumband gikk helt fint.

Pstereo-anmeldelse: Tungt, fett og fengende da Bokassa holdt fest i regnet

Gåte spilte låter fra hele karrieren, inkludert de mest kjente og helt nye. Publikum tar hjertelig imot gamle favoritter som «Bendik og Årolilja», «Knut liten og Sylvelin» og ikke minst «Kjærleik», der Gunnhild får publikum med på lavmælt og ganske avansert allsang (kort i første gang, lang i-i-i-i andre gang).

Gåte har en rik historie, de har nye visjoner, de har et samspilt band som tydelig liker å spille sammen. De kan skape musikk, og de kan pakke den inn. Men det er fortsatt en vei å gå før de eventuelt klarer å gjenerobre den svært sterke posisjonen de hadde i norsk rock. De ga seg mens de var på topp.

Det var litt skurr også fredag kveld, det er fortsatt litt vanskelig for dem å pakke Gåte 2018 inn i et kort festivalsett, og jeg tipper de gleder seg til å få gitt ut albumet de er i ferd med å spille inn, og å kunne inkludere flere nye låter i konsertrepertoaret.