Patti Smith er uten tvil en av verdens kuleste kunstnere. I over 40 år har hun rislet mesterverker utover en voksende fanskare.

Av elleve album står platen «Horses» (1975) fortsatt som en urokkelig påle i rockens verden av klassiske debuter. Men også poesi (f.eks «Piss Factory») skriver hun med glød og intensitet, og de to nevnte memoarene er av høy klasse.

Denne korte boken er inspirert av serien George Orwell startet med «Why I Write», selv om den engelske boktittelen er «Devotion», altså hengivenhet eller inderlighet på norsk. Og en slik tittel hadde fungert bedre, for er det noe forfatteren gjør i boken, så er det å navndroppe sine idoler som hun forguder: Rimbaud, Verlaine, Baudelaire, Blake, Camus, Weil, Modiano for å nevne noen. I det lange løp er det ikke så festlig å få gjentatt disse hyllestene, det blir for mye varm luft og tomme kalorier.

Boken er delt inn i tre deler, der den første bolken handler om forfatterens reise til Paris og andre steder i Frankrike for å holde opplesninger og snakke med journalister. Men Patti skriver også om en estisk film som handler om Stalins massedeportasjoner til sibirske kollektivbruk, der mange tusen mennesker fra Baltikum ble holdt som slaver. Og som en følge av denne filmen blir hun, i andre del, inspirert til å dikte en historie om ei ung jente hvis foreldre ble sendt til Sibir.

Langnovellen «Inderlegheit» handler om 16-årige Eugenia fra Estland, som bare vil danse på skøyter og for å få til det, underkaster hun seg en rik middelaldrene, manipulerende mann, en sukkerpappa, som forlyster seg med henne. En temmelig tynn og ensformig litterær utfoldelse er det blitt, som med sine stormfulle situasjoner, oppleves som affektert og imitert, selv om det finnes setninger her som det er verd å dvele ved.

I del tre, «Ein draum er ikkje ein draum», blir Patti invitert av datteren til Albert Camus, Catherine, hjem til seg i Lourmarin for å bla i originalverket til den uferdige romanen «Det første mennesket», som Camus skrev på før han døde i bilulykke i 1960. Det er helt sikkert en ære å få holde denne boken i sine hender, men selvhøytideligheten som skinner gjennom blir glansløs for denne leser. Det er synd å si det, men «Om å skrive» har blitt en temmelig overflødig utgivelse.

Anmeldt av STEIN ROLL