Bruce Willis' smått legendariske replikk fra «Die Hard 2» er fortsatt en slående beskrivelse av oppfølgerindustrien i katastrofe- og actionfilm: «How can the same shit happen to the same guy twice!?». Nå er det altså Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp igjen. Tre år etter rystelsene og «Bølgen» i Geiranger, er de sentralt plassert når det store skjelvet rammer Oslo.

«Skjelvet» er en oppfølger til «Bølgen» som i 2015 ble den mest sette filmen på kino det året med over 820 000 solgte billetter. «Skjelvet» har samme manusforfatter, samme familie i sentrum, men ny regissør i John Andreas Andersen.

Andersen har lenge vært en av norsk films dyktige filmfotografer. Han har ikke regissert spillefilm før, men noen episoder av tv-serien «Okkupert» har øyensynlig vært nyttige steg på veien mot skildringen av Oslo i «Skjelvet». Selv om filmen framstår mindre gjennomført og mer ujevn enn «Bølgen», skyldes ikke det bare regissøren.

En kvalitet ved filmen er at den nesten ikke har noen likegyldige bilder, hvilket er ganske sjelden for katastrofe- og actionfilm av denne typen. Som regissør lar Andersen John Christian Rosenlunds foto og et par av skuespillerne skinne, særlig når de ikke snakker.

En norsk film som starter med «Skavlan» kan bare bli bedre, og etter grei etablering av forholdet mellom «Bølgen» og «Skjelvet», får filmen sin beste del i oppbyggingen mot katastrofen. Kristoffer Joner har blitt igjen i Geiranger og åpenbart ikke tatt oljejobben i Stavanger han fikk i forrige film. Ane Dahl Torp, Jonas Hoff-Oftebro og Edith Haagenrud-Sande som kone og barn har flyttet til Oslo.

Kristoffer Joner blir stadig bedre til å spille plaget mann. Tilsynelatende preget av evig fylleangst og dårlig samvittighet prøver han å redde familien og verden, i dette tilfellet Oslo, men han virker så paranoid at nesten ingen vil høre på ham.

I likhet med lignende, litt overtydelige amerikanske katastrofefilmer som for eksempel «San Andreas» (2015) møter vi en mann som prøver å bli en bedre far og familiemann ved å redde familien og byen de bor i. I motsetning til den ganske dumme amerikanske filmen med The Rock, byr Joner, Dahl Torp og barna på noen scener fra et ekteskap som kunne gitt en bedre, mer interessant film om manus hadde brydd seg mer om personene.

Det voksende problemet med «Skjelvet» er at filmens menneskelige drama bare blir en middels unnskyldning for å vise store bygninger i Oslo som raser sammen, med noen halsbrekkende godt skrudde scener fra toppen på Oslo Plaza i skjelvets hete. Sammen med scener egnet til å skremme folk som kjører Oslofjordtunnellen er det sannsynligvis nok til å trekke mange til kino, enten man bor i eller rundt Oslo, eller gjerne ser Oslo bli ristet litt.

Lydmiks, musikk og skuespillere bidrar til buldrende storfilm som ser ganske bra ut. Filmen svekkes av noen grep som sannsynligvis skyldes at den er laget for en brøkdel av like ujevne amerikanske katastrofefilmer: Vi ser lite folk og utrykning til storbykatastrofe å være.

Verre er det at filmen er overraskende ondskapsfull og kald mot flere av de få personene den faktisk introduserer. Finalen er dessuten underlig uforløst, uten at det skal røpes for mye. Når store og små nesten irriterende utspekulert plasseres på toppen av Oslo Plaza til skjelvet kommer, er det spesielt å ikke vise hvordan de som overlever tar seg ned igjen. Selve skjelvet er hovedattraksjonen i «Skjelvet». Det er skremmende nok og et mektig skue, men folkene og historien rundt burde vært utnyttet bedre.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også Terje Eidsvågs anmeldelse av «Bølgen»