Pstereos avslutningskonsert er full av kontraster, men ikke som i bra og dårlig. Det finnes nemlig lite å utsette på Aurora. Her har vi med en artist i verdensklasse å gjøre, som med total dominans på scenen og over publikum leverer kjempelåt etter kjempelåt, for så å krympe seg i ydmykhet når hun med sped stemme så vidt klarer å ytre «tusen takk».
Det er ingenting galt med det, men heller fascinerende og litt beroligende, siden 22-åringen fra Os tilsynelatende har greid å holde beina plantet på jorda tross suksessen verden over. Aurora har en snedig væremåte, som om hun er overrasket over, men samtidig takknemlig for at det står en del tusen mennesker og ser på henne denne lørdagskvelden. Er hun virkelig sånn? Hvis det er en gimmick, er hun verdens beste skuespiller, og det tror jeg ikke hun er. Men som sanger og entertainer er hun i særklasse, og det viser hun til gagns lørdag kveld.
Spredt utover Elvescenen er det plassert trommeslager, gitarist og organist, mens Aurora er det selvsagte midtpunktet med en stor del av scenen for seg selv. På åpningslåta «Soft Universe» slynger tre kvinnelige dansere seg rundt hovedpersonen som er ikledd en lys og vid kjole. Danserne vender stadig tilbake fra kulissene, og krydrer et allerede godt lyssatt sceneuttrykk.
Tidlig i konserten spiller Aurora og bandet den rykende ferske singelen «Forgotten Love», en meget refrengsterk låt som eksploderer over publikum når de på scenen kommer til koringen midtveis i refrenget. Tunge tangenter og massive trommer skaper et lydbilde så tjukt at du kan skjære i det med kniv. «Forgotten Love» er blant Auroras raskere låter, og singelen er faktisk settets beste i mine ører. Det lover godt for fortsettelsen.
Kjærligheten og naturen er tilbakevendende temaer i Auroras musikk, og på flere av låtene er storskjermen bak artisten med på å forsterke budskapet. På «Runaway» er vi på vei gjennom skogen, mens Aurora synger «And I was running far away/Would I run off the world someday?/But now take me home/Take me home where I belong/I got no other place to go». I løpet av konserten gir hun også uttrykk for hjemlengsel, og sier at det er godt å være her, selv om det ikke akkurat er hjemme.
Selv om hun er en naturkraft på scenen, er det mye sårbarhet og usikkerhet å spore i Auroras materiale. Både nevnte «Runaway» og «I Went Too Far» er storslåtte komposisjoner og svære sceneshow, hvor 22-åringen tømmer sjela si og ydmykt takker publikum etterpå. Det er både kosmisk og jordnært fra en ung og ekstremt talentfull artist. Mot slutten av konserten, når hitsangene kommer på rekke og rad, er det ingen i det ekstatiske publikummet som vil at Aurora skal dra videre. Før hun avslutter med «Running With The Wolves» ved midnatt, greier 22-åringen å rope ut noen gledeshyl også.
PS. De står ikke på lista over artister jeg skulle anmelde denne helga, men det vil være en unnlatelsessynd ikke å nevne Sheer Mag, bandet fra Philadelphia som spilte på Veitascenen rett før Aurora. Sheer Mag frontes av Tina Halladay, en fantastisk vokalist med den råeste stemmen jeg har hørt på lenge. Musikken er 70-tallsinspirert beintøff rock’n’roll kombinert med elementer fra punk. Det fem mann og én kvinne store bandet er utrolig underholdende live, med en sologitarist i ypperste klasse, og en trommis som henter så mye kraft i hvert slag at han har festet cymbalene én meter over resten av trommesettet. Sjekk ut Sheer Mag ved første og beste anledning. Book dem gjerne neste år også, Pstereo, og gi dem den største scenen.