For høstens rystelser i norsk film, er Tuva Novotnys bemerkelsesverdige spillefilmdebut «Blindsone» sterkere saker og en bedre, mer gjennomført film enn «Skjelvet». De to filmene er riktig nok svært forskjellige, men begge skildrer en utsatt familie. Mens familien i den påkostede katastrofefilmen rammes av jordskjelv, utsettes familien i «Blindsone» av mer virkelighetsnære rystelser.
«Blindsone», som får norsk kinopremiere fredag, er tatt ut til hovedkonkurransen i filmfestivalen i San Sebastian i september. Det er fine, velfortjente fjær i hatten for regissør og manusforfatter Tuva Novotny og filmens trønderske produsent Elisabeth Kvithyll, begge med sin første spillefilm. Filmen er ikke uten svakheter, men har noen kvaliteter av internasjonalt format.
«Blindsone» er usedvanlig dristig gjennomført til å være en debutfilm. I likhet med en annen av årets beste norske filmer, Erik Poppes «Utøya 22. juli», er den tilsynelatende filmet i en eneste lang tagning, uten klipp. Det setter ekstreme krav til manus, regi, skuespillere og foto. Når det fungerer, gir det spesiell intensitet og tidsfølelse, og særpreget perspektiv på handlingen.
Svenske Novotny har så langt gjort seg bemerket som en av Nordens beste skuespillere, både på norsk og dansk(!), i tv-serien «Dag» og den sterke danske Afghanistan-filmen «Krigen». Fra første bilde åpenbarer «Blindsone» et filmatisk blikk av en annen type enn vi vanligvis møter når skuespillere regisserer film.
Åpningsscenen i «Blindsone» er en av de bedre jeg har sett i norsk film. Kamera er rettet mot det ene målet på håndballtrening for tenåringsjenter. Vi ser fra sidelinja. Umiddelbart er det ikke opplagt om det er keeperen som slipper inn mål, jentene som scorer eller de som sitter på benken vi skal se mest etter. Deretter følger kamera jentene i garderoben. Ikke for å se dem kle av seg, men for å følge de to som ikke kler av seg.
Det er vanskelig å skrive om «Blindsone» uten å røpe for mye av handlingen, men det holder egentlig å vite at dens store smertepunkt handler om ei ung jente som har det vondere enn de rundt henne er klar over. Nora Mathea Øien spiller Thea, mens Pia Tjelta og Anders Baasmo Christiansen spiller foreldrene hennes.
Ved å filme hele den 98 minutter lange historien i ett sveip blir venninnenes vei hjem fra skolen i starten lang og noe ujevn i spill. Samtidig er det i denne, helt hverdagslige delen av filmen at den virkelig lever opp til tittelen. Dessuten gjør den slentrende starten rystelsene desto sterkere når de kommer.
Pia Tjelta gjør sin mest utfordrende og beste filmrolle som mor til Thea. Veteran Per Frich som også gjør en god liten birolle i «Skjelvet» er fin som naboen og svigerfaren som følger Tjelta til sykehuset. «Blindsone» er en liten og tett film som er godt skrevet, regissert og lydlagt, samt eminent fotografert av svenske Jonas Alarik.
«Blindsone» vil neppe bli sett av like mange som «Skjelvet», men fortjener et stort norsk publikum for måten den snakker om det som det lett snakkes for lite eller for sent om, om ungdom og psykiske problem. I «Skjelvet» sier Kristoffer Joner et sted at det finnes ting som er viktigere enn en datter, en sønn, familie. Tuva Novotnys debutfilm rister vondere og bedre i det spørsmålet, uten å servere enkle svar.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også Terje Eidsvågs anmeldelse av «Skjelvet»
.