Det er noen herlige karakterer veteranforfatteren har etablert i denne serien – som kommer fiks ferdig med lukten og smaken av Oslo og 50-tallet.

Det er ingen overdrivelse at den ferske mottageren av æres-Amanda har sitt spesialfelt som romanforfatter. Han har skapt sin helt spesielle posisjon blant norske lesere ved å formidle sår oppvekst i Oslo vest på 50-60-tallet.

Han har for all del skrevet sterke romaner fra andre tidsperioder, men det som virkelig vil bli stående etter ham er «Beatles»-trilogien, «Herman», «Halvbroren» og «Maskeblomstfamilien» – som alle har sin kjerne i oppvekst i dette området på omtrent samme tid, enten i sentrale dypdykk eller lange løp.

«Byens spor» kan sees som så vel en fordypning som en konklusjon på de andre romanene. Her er elementer det er lett å kjenne igjen; både personligheter, koloritt og grunnleggende tematikk, men også sentrale episoder i livsløp og romanens plott.

Saabye Christensens aktive gjenbruk av sitt spesialområde har tidvis endt i drøvtygging. Men ikke her. Første bok i «Byens spor» kom i fjor, og var  en åpenbaring av en melankolsk farse, med handling konsentrert i 1947 – med ekteparet Ewald og Maj, nyfødte Stine, sønnen Jesper og hans kamerat slaktesønnen Jostein, naboen enkefru Margrete Vik, hennes beiler antikvariatsdriver Olaf Hall, den fortapte stesønnen Bjørn Stranger, og hyggepianist Enzo Zanetti som akkompagnerer Ewalds lange ettermiddager på Bristol.

I bok nummer to har ni år gått. Ewald døde i slutten av forrige boka, Maj er hjemmeværende alenemor, men får nå jobb i mannens gamle reklamebyrå. Hun jobber som sekretær, men bidrar mer til idéskapningen som de andre. Hun er opphavet til 50-tallstypiske slagord for revolusjonerende vaskemidler, og står bak før/ etter kampanjen for kvisekrem med Jostein som modell. Hun er fortsatt med i Røde kors ambisiøse Fagerborg-avdeling, og referater fra styremøtene er en del av romanseriens identitet. Kvinnene mener de gjør en ekstremt viktig jobb for de vanskeligstilte. Men ikke for alle vanskeligstilte, de må gjøre seg fortjent til det. Styrets dominerende person, fru Lund er et skikkelig utspekulert hespetre og leder for tilsynet av stedets moral.

Enzo Zanetti har et godt øye til mor Maj, og er Jespers pianolærer. Dette er tider for «Blackboard Jungle» og «Rock Around The Clock», foruten «Tango for to». Men 15 år gamle Jesper er mer opptatt av Erik Satie, øver på «Gymnopédies» og til sin store oppgave – å spille «Kjempeviseslåtten» på skolen 17. mai. På samme arrangement skal kjæresten Trude holde hovedtale. Trude har celeber journalistpappa og en ikke så rent lite snål og helvegansk mor, og det ligger i kortene at Jesper skal komme til å svikte henne kapitalt.

Jesper har en tendens til å tenke riktig, for så gjøre det motsatte. Han er seriøs, men flyktig; en typisk Saabye Christensen-karakter. Men han svikter aldri sin lillesøster Stine. Solidariteten og søskenkjærligheten mellom de to er blant denne bokas mest rørende elementer.

1956 er kanskje ikke så lenge siden, men jo; det er veldig lenge siden.

For enken Maj er det å ta hensyn til personlige behov og lengsler det samme som å svikte sine barn og ruinere sitt omdømme. Som leser føler man på skammen over at noen kan se at du ringer fra en telefonkiosk selv om du har telefon hjemme, men også på de tette båndene i hver familie og naboer imellom. Verden var stor, men Oslo vest var oversiktlig.

Saabye Christensen skriver innfallsrikt og elegant, og allitd lettlest. Burlesk humor på grensen til farse balanseres mot melankolien som ligger i bunn. I starten kan man føle at boka flyter i overkant lett, men forfatteren fester etter hvert grepet så til de grader.

Forrige bok endte dramatisk, men det er ingen ting mot slutten her, der to intense cliffhanger-elementer henger og dingler på siste side. Er det virkelig et år til neste bok?

«Byens spor»-trilogien er Saabye Christensen er en reise i forfatterens egne spor. Men av og til er det sånn at mer av det samme kan være vidunderlig.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL