Kontrastene mellom arbeidet med krigskrimboka «Ravnens time» og dramaet i deres eget liv var enormt, men nå har begge ytterpunktene fått sin forløsning.
- Jeg har fått bekreftet at følelsene ikke sitter i hjertet, sier Solveig Sigmond Ræstad.
- Det kan jeg bekrefte: Hjertet er nytt, hun er nøyaktig den samme, sier ektemann Roar.
Vi møtes samme dag som anmeldelsen av «Ravnens time» er publisert her i avisa, med terning fem. Da Solveigs drama startet, var Roar opptatt med å snakke om sin forrige roman. Han var på Oslo krimfestival i mars i fjor, på scenen i samtale med Tom Egeland. Etter at de hadde avsluttet, så han meldingen fra Solveig om at hun hadde fått et illebefinnende og på vei til St. Olavs hospital.
Han ringte og sendte meldinger gjentatte ganger, men fikk ingen svar, til slutt måtte han ringe sykehuset – og situasjonens alvor begynte å demre.
75 år siden Trondheim ble bombet
Når vi snakker sammen 18 måneder etter, er det skikkelig ruskevær. Men ellers er området på Nedre Elvehavn, med sine restauranter, boliger, luksusbåter og sykkelveier og tydelig bilde på moderne og trygg vestlige eksistens.
Men det trenger ikke være like idyllisk her i morgen eller om 50 år. For 75 år siden var i hvert fall situasjonen en ganske annen. I det okkuperte Trondheim var tyske soldater en synlig trussel, og folk visste ikke hvem man kunne stole på.
Det er i dette scenarioet «Ravnens time» tar fatt. Kaoset blir fullkomment under britisk bombeangrep mot Nyhavna. Noen gjemmer seg i nærmeste kjeller, andre tar sjansen på å springe helt opp til tilfluktsrommet på Bispehaugen skole.
Knallstart på den lokale bokhøsten
Slik blir den norske bokhøsten
Startet med et hjerteinfarkt
Roar og Solveigs liv ble snudd opp ned etter Solveigs «uskyldige hjerteinfarkt» fikk nær fatale konsekvenser.
Under angiografi, undersøkelse av hjertet og årene, på St Olavs kollapset venstre koronararterie og stanset all blodtilførsel. Det lille riftet i arterien som hadde forårsaket hjerteinfarktet revnet flere centimeter under undersøkelsen. Dette er en situasjon som vanligvis ville vært fatal. Heldigvis var det en av Norges mest erfarne som utførte undersøkelsen, han klarte å redde Solveig.
Hun ble ført til Rikshospitalet. I påvente av en hjertetransplantasjon fikk satt inn et titanhjerte, LVAD, som en av ti i Norge. Dette reddet igjen livet hennes. LVADen ble plassert i det ødelagte hjertet med en ledning ut gjennom et hull i magen til en kontroller drevet av to batterier som måtte skiftes og lades flere ganger om dagen. – Det så ut som jeg gikk med et bombebelte, sier Solveig..
Ventetiden før de fant et som passet i både kraft, størrelse, blodtype og alle de andre forholdene som måtte stemme, ble lang. Kroppen hennes var full av antistoffer som ville ha nektet å samarbeide med de aller fleste «kandidater». Imens jobbet en svekket Solveig med rehabilitering mot et mer normalt liv, hver lille centimeter bedring ble feiret som en stor seier.
Avhengig av hjelp fra familie og venner
- Jeg hadde valget, skal jeg synes synd på meg selv, eller skal jeg fylle tilværelsen med små seire. Jeg valgte det siste, og så må jeg understreke at vi har fått ekstremt god oppfølging av både Rikshospitalet og St. Olav. Også barna våre er blitt tatt godt vare på og inkludert.
– Vi hadde aldri vært i stand til å takle hverdagen, om vi ikke hadde hatt venner og familie som stilte opp. Ikke minst Roars søster. Roar trengte hjelp ikke bare til barna, de yngste var fire og syv da dette skjedde, men til meg. Jeg kunne ikke være alene på noe tidspunkt, sier Solveig.
På tidligsommeren i år skulle Roar ta noen øl med kompiser på Ladekaia, de telefonen kom fra Rikshospitalet. Det var bare å komme seg nedover i all hast.
Tok tre sekunder, så var hjertet i gang
Tre sekunder etter at det nye hjertet var tatt ut av kjølebagen og plassert i Solveigs kropp, så pumpet det for full musikk, virket hundre prosent. En helt utrolig opplevelse, også legene var forbløffet.
- Jeg har fått høre i etterkant at legene nær hadde gitt opp håpet. Kanskje fikk jeg det eneste hjertet som kunne fungere på meg, sier Solveig.
I Norge får ikke donormottagere vite noe om bakgrunnen til organet de får. Solveig vet ingen ting, ikke engang kjønn.
Får oppleve at barna vokser opp
- Men jeg vet at det er et sterkt og friskt hjerte, og at vedkommende som har hatt det før meg ønsket å donere det. Vi er utrolig takknemlig overfor familien. Tenk det, jeg kan leve videre, jeg får oppleve at mine barn vokser opp, sier Solveig.- Jeg er av naturlige grunner veldig for organdonasjon nå. Men jeg har vært lenge, jeg var ti år da jeg første gang sa til mamma at når jeg dør vil jeg at andre skal ta over mine organer, sier Solveig.
Takker foreldrene som sa ja til donere hjertet til sin dødssyke sønn
Og midt oppe i dette satt altså Roar og skrev en roman med krig og blod og gørr blant hovedingrediensene.
Liv og død er kjernen i all dramatikk
- Boka var planlagt i fjor høst, og jeg hadde gjort ferdig et førsteutkast da dette skjedde. Da var det selvsagt uaktuelt å tenke på boka. Men da situasjonen hjemme normaliserte seg noe, startet jeg så smått, sier Roar, som reflekterer rundt at forholdet mellom liv og død er kjernen i all dramatikk. Det er ikke så ofte krimlitteratur handler om å dødens konsekvenser, døden blir et underholdningsaspekt.
- Kanskje boka ble annerledes på grunn av situasjonen, litt dystrere, kanskje mer opptatt av nettopp konsekvenser av volden, sier Roar.
Solveig er førsteleseren
Bokprosjektet var også noe paret kunne ha felles, som fikk tankene og samtalene bort fra temaet som ellers preget familien totalt.
- Solveig er min førsteleser og hardeste kritiker, sier Roar. Solveig er i historiefortellerfaget selv, hun jobber med film, blant annet i byråene Storyline NOR og News on request. Hun er litt altmuligkvinne, manusforfatter, men også mye annet.
Skrevet manus til familiefilm
Solveig har skrevet manus til en familiefilm med arbeidstittel «Toras jul», som er under utvikling av den islandske produsenten Sagafilm.
– Da de ringte og sa de gikk «all in» på mitt manus i fjor, var jeg på vei inn til operasjon i Oslo, så jeg sa jeg hadde noen andre ting på programmet i første omgang, at de foreløpig får ta seg av jobbingen videre.
Roar Ræstad får ofte sine ideer mens han går turer i nabolag i Trondheim som ser ut i da som de gjorde under krigen. Selve grunnideen til bokserien han skriver nå, der tre av fire bøker er skrevet og utgitt, fikk han mens de to gikk på tur i Estenstadmarka.
Tenker gjøre et prosjekt sammen
Roar er en av tre trønderske krimforfattere på samme forlag. Jan Boris Stene skriver bøker fra Trondheim under første verdenskrig, så han og Roar har hver sin krig. Samuel Bjørk skriver om samtiden og har ikke like lokalt basert handling. Men de utgjør et lite lokalt krimmiljø i seg selv, de møtes og diskuterer. De faglige diskusjonene går høyt også innad i familien.
- Vi vil nok komme til å gjøre et felles prosjekt også en gang, vi to, sier Roar Ræstad, og får et bifallende nikk fra Solveig.