Det oser britisk kvalitet over deltagerlista på filmversjonen av Ian McEwans roman «The Children Act» (2014) eller «Barneloven» som den het på norsk. Forfatteren har selv skrevet filmmanuset, teaterveteran Richard Eyre har regi, mens Emma Thompson er perfekt som den aldrende, barnløse dommeren med skrantende ekteskap og altoppslukende jobb.
Britisk kvalitet i mange ledd gir likevel ikke helt god film. Den moralske motoren og toppskuespillere i sentrale roller er likevel nok til at mange, og kanskje særlig de som ikke har lest boka, vil ha glede av filmen, hvor Emma Thompson gir et imponerende portrett av en kvinne i dramatisk dobbeltild mellom jobb og samliv.
Les også anmeldelsen av nye, norske og gode «Blindsone»
Thompson er satt til å dømme i saker, som etter den britiske loven fra 1989 gir domstolen makt og myndighet til å ivareta barnets beste i saker hvor det ikke er opplagt at foresatte eller barn selv gjør det. Saken filmen dveler ved handler om en 17-åring med blodkreft hvor foreldrene og gutten selv motsetter seg blodoverføring, fordi de er Jehovas vitner.
Filmen er på godt og vondt en slags illustrert oppgavebok i etikk og moral. Samtidig som Emma Thompsons dommer prøver å veie lovens bokstav og foreldrene og guttens ønsker opp mot hverandre, er hun i et lummert samlivsdrama med sin mann, godt spilt av Stanley Tucci.
Thompsons dramatiske sammenveving av jobb på liv og død og haltende privatliv går nesten litt for pent opp i filmen. Fornøyelig vri på kjønnsroller gir tiltrengt humor. Tucci gjør fin figur som professoren som synes kona jobber for mye og prater for lite i samlivet, mens Jason Watkins er filmens komiske bonus som Thompsons mannlige sekretær.
Siden han har skrevet manus selv, er muligens forfatter Ian McEwan fornøyd med hvordan forholdet mellom den kreftsyke gutten, spilt av Fionn Whitehead og dommeren er forløst på lerretet. I mine øyne blir den emosjonelle og etiske spenningen mellom dem for skjematisk og glatt til at filmen helt får ut potensialet i dramaet. Samtidig gir anretningen som «a well-made-play» en vond historie et lett, underholdende preg som gjør den til en velegnet film for voksne par som bør komme seg mer ut sammen.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG