«Ingen er uerstattelig», pleide vår ex-redaktør Gunnar Flikke å si. Men som regel lot han utsagnet henge; for så å legge til: « … Bortsett fra Jan O.»
Tegner Jan Oddvar Henriksen var i flere tiår Adresseavisens fremste varemerke. Den ene i staben som var i verdensklasse. I hvert fall når han var i godslag. Jan O. hadde som oss alle dårlige dager. Ja, han hadde kanskje flere dårlige dager enn de fleste. Men kun de middelmådige er alltid på høyden. Og selv på dårlige dager var Jan O. høyproduktiv, og bedre enn de fleste i sin profesjon.
Det er neppe mange avistegnere i verden med den samme kombinasjonen av høy kvalitet, sterk særegenhet, imponerende idérikdom og høy produktivitet. Han trengte ikke mange minutter fra han hadde en idé til den var materialisert til ferdig tegning.
Spennet i type tegninger var vidt, han behersket mange sjangre. Han var kanskje ikke aller best på de rene portrettene, men han var en mester i å beskrive det folkelige trønderske lynnet – og ikke minst var hans satiriske brodd nådeløs og treffende.
Avistegner Jan O. er død
Jan O. var direkte, både i tegnestil og væremåte, For oss som jobbet med ham var han et ideal. Det har forekommet at Adresseavisen har blitt beskyldt for å være tantete og baktung. Jan O. var det motsatte. Han var direkte og han var uredd. Han sto i fremste rekke i slagene, både for journalistikken og avistegnerfaget.
Jeg hadde fornøyelsen av å jobbe mye med Jan. Det var aldri kjedelig, men det hendte det var utmattende. Som teateranmelder ble min egen mening fast brynet mot teatertegnerens utlegninger over en øl etter premierene, av og til kunne de utarte i «blodige slag» det har vært lett å savne i ettertid.
Vi var sammen på mange reportasjeturer. Om det var i Kristiansund eller Røros, jeg fant alltids en eller annen forfader, som jeg hevdet hadde grunnlagt byen eller en sentral institusjon. Jan kunne irritere seg over mine utlegninger, men han visste hvordan han skulle parkere dem, med sin faste replikk: – Ja, ja, det går virkelig nedover med de gamle slekter.
Jan O. kunne være verdens hyggeligste og mest belevne. Han likte å prate med folk, han kunne være oppmerksom og nysgjerrig på andre, kunne lytte mer enn han pratet. Men alt til sin tid. Aller best likte han seg når han ikke pratet, men diskuterte. Gjerne om noe som kombinerte historie med politikk, gjerne over en øl, og gjerne på Kieglekroa.
På dagtid satt han hjemme, leste en haug med aviser, hørte alle nyheter og debattprogrammer gjennom dagen på radio. Knapt noen var så generelt velorientert som ham. Men han hadde sine favorittemner, i tillegg det helt aktuelle politiske spillet: Andre verdenskrig, den russiske revolusjon, amerikanske presidenter, boksing, norsk politikk generelt og Arbeiderpartiet spesielt, Ibsen, Bibelen. For å nevne noe.
Han dyrket konfrontasjonen, likte å anrette spydigheter – og aller best likte han seg når han ble møtt med sin egen medisin. Når han fikk ramsalt motbør. Det ble gjerne starten på langvarige vennskap.
Så er det ikke til å legge skjul på at enkelte også sitter igjen med ubehagelige opplevelser etter møter med Jan O. på sitt mørkeste. Som sine tegninger, kunne han selv være nådeløs. Det var ikke på alle områder Jan O. var et ideal.
Men like mye som Adresseavisen mistet en del av sitt fargespekter da han ble for syk til å levere sine tegninger, er verden nå blitt mindre fargerik uten Jan O., hans knallrøde lange skjerf og demoniske glis.