Forestillingen er basert på diktsyklusen Lars Saabye Christensen skrev etter å ha lest biografien om den dansk-norske polfareren Jens Munk som i 1619 seilte av sted for å finne Nordvestpassasjen. Han seilte seg fast i isen, og mistet 63 mann, men klarte å komme seg tilbake til København.

Fascinert av tidsperspektivet

- Det er en dramatisk historie, om triumf og nederlag, men den sier så mye om forskjellige drifter og krefter i mennesket, sier forfatteren.

Vi møter ham på Værnes for å få en prat om «Tidens korthet» på vei inn til Trondheim sentrum. Et bilintervju. For tiden vår sammen er også kort, spesielt en lørdag ettermiddag, rett før kveldens begivenheter.

- Tidens korthet er et uttrykk Jens Munk bruker i dagboknotatene sine mens han sitter fast i isødet og tror han skal fryse i hjel. Jeg har alltid vært opptatt av tid, tid som rom for erindring, rom for livet, og for øyeblikket. Tiden er ressursen vi har, og for det enkelte mennesket er den ikke fornybar, men for menneskene er den det. Munk teller ned til døden, og det er ekstremt bokstavelig, sier Saabye Christensen, som skrev stykket i 2013.

Les anmeldelsen av Byens spor- Maj: Mer av det samme kan være vidunderlig

Tøff tid

For halvannet år siden fikk han kreftdiagnose og har vært igjennom en tid med behandling og sykehusopphold. Nå er han i ferd med å komme seg igjen.

- Du skrev «Tidens korthet» før du ble alvorlig syk ?

- Ja, det gjorde jeg. Det hadde kanskje blitt annerledes hvis jeg ikke hadde gjort det, det er vanskelig å si. Når du sier det, jeg prøver å la være å tenke på det, men uttrykket tidens korthet rykker jo noen ganger veldig nær deg i visse situasjoner hvor man opplever noe dramatisk. Jeg tror det var bra jeg skrev det før.

- Hvordan går det med deg nå?

- Det går ok. Jeg har fått fin behandling, og jeg synes det går greit.

- Du har vært veldig produktiv i perioden du har vært syk ?

- Ja, jeg har nok alltid vært produktiv, og når man opplever denne tidens korthet veldig konkret, så får man lyst til å bruke den godt.

En bra periode

- Men det krever vel en del overskudd?

- Ja, men det er så innmari viktig, hvis man klarer det, for man er så mye mer enn sin sykdom, å prøve å finne et overskudd til å være mer enn bare syk, sier forfatteren, som altså selv er et godt eksempel på akkurat det. Han skrev trilogien «Byens spor» mens han var syk. Den første boken kom i fjor, den andre nå i august, og begge har høstet strålende kritikker med femmere og seksere på terningen.

- På en eller annen måte har det vært en bra periode. Det kan man vel si, sier han.

Tredje bind av «Byens spor» er også ferdig, klar for lansering neste år.

- Den ligger der, så får vi se om den krever at jeg gjør noe mer med den. Jeg er ikke helt sikker.

- Jeg blir litt sjenert

- Du har fortsatt mulighet til å gjøre endringer?

- Å, ja. Jeg er fullstendig herre over den. Jeg kan kaste den og skrive noe helt nytt. Og det er veldig interessant det man opplever når folk har forventninger og vet at det kommer en bok til. Da får man mange henvendelser og folk stanser deg på gaten og uttrykker at de håper det går bra med «han» eller «henne». Jeg blir litt sjenert, for jeg vet jo hvordan det går. Samtidig er det en flott opplevelse for en forfatter å komme inn i en samtale om sin egen fortelling og sin egen fiksjon. Det er inspirerende.

- Så det er ikke sikkert den tredje boken blir slik den foreligger nå?

- Nei. Jeg vil jo ikke skuffe noen.

- Har du blitt satt på andre tanker?

- Ja, ikke sant. Plutselig er det sånn: Nei! hva har jeg gjort? Det er to verdener dette. Jeg møter karakterene mine i lesernes tanker, og der har ikke jeg kontroll over dem. Jeg har bare kontroll over dem hjemme på skrivebordet mitt. Det er interessant, og et skikkelig virvar, sier han humrende, og innrømmer at han av og til får litt prestasjonsangst. Selv etter et 50-talls bokutgivelser.

Vil holde standarden

- Helt opplagt, og det er helt naturlig at man ønsker å leve opp til ens egen forventning, ikke nødvendigvis andres. Man ønsker jo å være på en viss standard, og da er det bare å håpe at noen sier fra hvis man ikke holder den standarden lenger. Men det kan også oppleves som en slags frihet, at nå gjør jeg hva jeg vil, jeg bestemmer selv. Det fungerer ikke helt sånn, men man kan oppleve en slags frihet, ja.

Han finleser ikke alle bokanmeldelsene, men synes alltid det er interessant å se hvordan bøkene blir tatt imot. Og han kan bli både glad, lei seg, og opprørt.

- Da Morgenbladets anmelder i går hadde en ideologisk anmeldelse av boken, og skrev at jeg lengter etter en tid da alle hadde samme hudfarge, da blir jeg opprørt. Det er ingenting i boken som rettferdiggjør en slik lesing. Det er fryktelig ubehagelig, sier forfatteren, som nylig mottok Amanda-utdelingens ærespris. Da ble han glad.

Les også: - Vi har laget en skulptur som aldri blir avduket

Bleken inspirerer

- Kunstneren Håkon Bleken har sagt at han aldri har vært en bedre maler enn nå, og at han maler mye raskere nå enn før. Hvordan er det med deg som forfatter, føler du at du blir bedre og bedre, og stadig raskere?

- Jeg kjenner meg noen ganger igjen i det. Jeg er en stor beundrer av Håkon Bleken og kunsten hans. Og man blir veldig optimistisk og inspirert av å vite at Bleken holder på, og det mener jeg fra dypet av hjertet mitt. Og jeg skjønner godt hva han mener, for det handler om en opparbeidet, akkumulert erfaring som man selvsagt har nytte av. Faren ligger i at man hele tiden må tenke, har jeg gjort dette før? Begynner man å ligne seg selv? Men det er ikke sånn at man slipper opp for ideer. Men å male et bilde, eller skrive en roman, det krever krefter, understreker, Saabye Christensen.

Vi nærmer oss Trondheim sentrum og Trøndelag Teater, og enda kortere tid igjen av intervjuet.

- Da jeg kom over uttrykket «Tidens korthet» så tenkte jeg at det kunne stå som et slags motto for alt jeg har skrevet. Så sterkt opplevde jeg det. Jeg skulle gjerne ha kommet på det selv. Det er litt irriterende egentlig, at jeg har rappet det uttrykket fra den gåtefulle sjøfareren Jens Munks poesi, avslutter Saabye Christensen.